Bachs h-mollmesse: Mandag stilte den flamske dirigenten René Jacobs i Vår Frue kirke til programposten «Min tro». Foto: VEGARD EGGEN

Snart finnes det ikke platecover lenger. Men med tidligmusikkeksperten René Jacobs er det ingen tvil. Hans meritter med taktstokken har forlengst gitt ham status som superstjerne.

Mandag stilte den flamske dirigenten i Vår Frue kirke til programposten «Min tro». Tirsdag kveld leder han Bachs Messe i h-moll i Nidarosdomen.

Har selv valgt musikerne

Jacobs har selv valgt musikerne han vil samarbeide med: Norsk Barokkorkester, ungarske Purcell Choir og solister som formidler så du tror det er akkurat deg de synger for – en koreansk, to norske og to tyske: Sun Hae Im, sopran, Marianne Beate Kielland, mezzosopran, Johannes Weisser, bass, Benno Schachtner, kontratenor i altpartiene, og Werner Güra, tenor.

Kielland og Weisser er relativt ofte i Trondheim, Johannes Weisser var her så sent som i desember i fjor, i Händels «Messias». Werner Güra sang under åpningen av Olavsfestdagene i Borggården lørdag.

– Hvorfor valgte du akkurat disse solistene?

– Fire av dem arbeider jeg jevnlig med, bare Marianne Beate Kielland er ny for meg. De er alle sammen eminente sangere. Spesielt i Bachs musikk synes jeg det er viktig med sangere som har spiritualitet, følelsen av en makt som står over oss, sier René Jacobs, og peker oppover. – Jeg merker det hvis de ikke har det.

«Til Guds ære»

– Vi lever i et verdslig samfunn der få går i kirken, mens folk strømmer til kirkemusikalske konserter. Hvordan forklarer du det?

– Ja, dette blir mer og mer tydelig. Vi er døpt og oppdratt med kristendommen. Men jeg tenker ofte: Tror jeg fortsatt på alle disse dogmene? Jeg vet ikke. Men når vi spiller h-mollmessen, kommer alt tilbake igjen. Da tror jeg på alt. Musikken har en slags magisk makt. Derfor må jeg også beundre Bach. På hver eneste komposisjon skrev han «Til Guds ære». Han var et geni, men ydmyk. Dette får publikum med seg.

Tredje generasjon

René Jacobs oppdaget Purcell Choir i januar i år, et bekjentskap han er veldig glad for. Norsk Barokkorkester visste han om fra før, gjennom enkelte av musikerne.

– Norsk Barokkorkester kan uten tvil regnes blant de beste tidligmusikkgruppene. Den nye generasjonen tidligmusikere i Europa er svært gode på sine instrumenter. Musikerne som gjenopptok den tidlige musikken, var pionerer som mange ganger måtte bygge sine egne instrumenter før de kunne begynne å spille.

Smiler hele tiden

– Hva er det som gjør Bachs h-mollmesse så stor?

– På en måte er den aller størst. Jeg smiler hele tiden når jeg dirigerer den, og det skjer bare med få musikkstykker! Kvaliteten på musikken er fantastisk fra start til slutt. Dette var på et vis Bachs testamente, skrevet over mange år fra 1725 til 1748. Og det er tvilsomt om Bach selv noen gang framførte noe mer enn bare deler av messen, forteller René Jacobs.

– I denne musikken hver lille detalj like viktig som en hvilken som helst annen. Solisten er den viktigste i ariene, men bare på en måte. Alle instrumentene har sin rolle, i et mikrokosmos som priser Gud.

Slutter aldri å lære

Jacobs sammenligner musikken med en gotisk katedral, der noen skulpturer er plassert så høyt opp at de ikke er synlige for det blotte øye. – Steinhuggeren visste at ingen ville se skulpturen, men han visste at Gud ville se den. Slik er det med Bach også. Musikken er så rik, du kan ikke høre alt som er i den. Men Gud hører det. Det beveger meg.

– Hva gjør du for å tilføye noe nytt til tolkningen av et slikt verk?

– Du slutter aldri å lære. Hver gang jeg skal framføre den på nytt, studerer jeg den på nytt. Og jeg finner stadig noe jeg ikke har oppdaget før. Ønsket mitt er at publikum skal høre denne rikdommen, sier René Jacobs.

– Bach var en ydmyk person. Han var et geni, og jeg vet at jeg må være enda mer ydmyk. Derfor vet jeg også at jeg aldri blir i stand til å framføre denne musikken perfekt.