Den danske litteraturforskeren Steen Beck hadde knapt lest en eneste fantasy-setning i sitt liv, men da sønnen insisterte på at «Game of Thrones» var både Shakespeare, gresk tragedie og idéhistorie på samme tid, ga han den en sjanse. Og ble fanget. Historien om machiavellisk maktspill, drømmen om det gode samfunn og blandingen av hardkokt realisme og fantasy, gjorde at Beck skrev en bok der han analyserte de fem første sesongene.
Med presis treffsikkerhet ble boka lansert sist lørdag, mens verden på en og samme tid hyllet Shakespeare på 400-årsdagen for hans bortgang og telte ned til premieren på «Game of Thrones» mandag morgen. Steen Beck og forlagets nøye planlagte nyhetspoeng, om man så kan si, var at seriens dverg, Tyrion Lannister, minnet om Shakespeares Hamlet.
- Begge, både prinsen og dvergen, stiller seg selv spørsmålet «to be or not to be», om hvordan de kan være autentiske ved et hoff fullt av løgner og intriger. På samme måte som Hamlet dreper den falske kong Claudius, ender det med at Tyrion Lannister dreper den falske kongen, sin egen far.
- Moderne mennesker elsker fiksjon som dyrker intrigen, sier Politikens kulturredaktør Jes Stein Pedersen.
- Akkurat som folk flokket til The Globe Theatre i London for å se nye stykker av denne utrolige William Shakespeare på slutten av 1500-tallet, strømmer seerne til tv-skjermen for å bli underholdt av maktspill, mord og komplotter hver gang det kommer en ny sesong av «House of Cards». Geniet fra Stratford-upon-Avon har en stor del av æren for det, mener Pedersen.
Tv-skurken fra fortiden
Kevin Spaceys Frank Underwood er et direkte avkom av stykker som «Richard III», «Macbeth», «Othello» og «Julius Cæsar», mener Politiken-redaktøren.
- President Underwood er Macbeth, Jago og Richard III i samme oppdaterte figur, og ved sin side har han vår tids tv-utgave av Lady Macbeth, Clare. Kald, kynisk og kompromissløs. Vi fryser til når Frank henvender seg direkte til kameraet og innvier oss i sitt neste morderiske trekk og nærmest gjør oss til medskyldige, eller spesielt innvidde. Men heller ikke dette hadde Frankie gjort, om ikke Shakespeare hadde grunnlagt tradisjonen for at teaterskurker gjør nettopp det, slik Spacey selv gjorde da han spilte kong Richard III.
På Trøndelag Teater er det mer Ibsen enn Shakespeare i disse dager, snaue tre uker før premieren på «Hedda Gabler». Teatersjef Kristian Seltun har vært med på to Shakespeare-oppsetninger i sine sju år i Trondheim og har ingen flere på luringen.
- Men jeg er fascinert av mye ved Shakespeare, språkføringen ikke minst, sier Seltun.
Uten identitet
Han har et spesielt forhold til «Romeo og Julie», som han ikke hadde lest før det skulle settes opp ved Trøndelag Teater i hans første sesong.
- Man tenker jo gjerne på «Romeo og Julie» som et lett sødmefylt kjærlighetsstykke om to som elsker hverandre. Alle Shakespeare-stykkene har sine udødelige replikker, som i balkongscenen når Julie spør: «What’s in a name?» Hun spør hva identitet er. Hva betyr et navn? Dette er to elskende fra to familier som ligger i en slags klankrig med hverandre og ikke kan være sammen. De er merket av sin identitet. Hvis du går dypere inn i den metaforen i dag, og tror at identitet er noe som er naturgitt, at du ved å snu en stein etter å ha lett lenge nok i Jotunheimen og mener at du der finner svaret på hva det vil si å være norsk kontra svensk, eller kontra det å være muslim, ja, da blir det krig. Shakespeare sier veldig tydelig at identitet er språklig konstruert, noe menneskene har funnet på. At identitet ikke fins. Og da må man si at Shakespeare hadde en utrolig moderne innsikt, mener Seltun, som ikke tror at det var tilfeldig at nettopp «Romeo og Julie» ble spilt så ofte på Balkan etter krigen midt på 1990-tallet.
- Og dermed forblir Shakespeare hyperaktuell?
- På sett og vis, men iscenesettelse av tekster er alltid fortolkningsarbeide, og andre kan tolke balkongscenen i «Romeo og Julie» annerledes enn det jeg gjorde. Men vi blir aldri helt ferdige med Shakespeare, nettopp fordi tekstene er så utrolig rike. Det er derfor vi spiller klassikerne.
Den hollandske kultregissøren og dramaturgen Jan Joris Lamers ga en gang Kristian Seltun oppskriften på hvordan Shakespeare bør settes opp i det 21. århundre.
- Du må spille tragediene som komedier, fordi de først da blir politiske.
En mann av nyord
William Shakespeare var ikke redd for å konstruere nye ord når det allerede innholdsrike engelske språket manglet alternativer. Over 2000 ord antas å være et produkt av dikterens fantasi. Noen av dem kan vi ikke forestille oss å være foruten. Det var Shakespeare som genialt nok fant på å kalle rommet man sover i for «a bedroom», fordi det nesten alltid står en seng i et slikt rom. Han kalte også en person som likte å klatre i fjell for «a mountaineer». Menneskers trang til å utveksle biter av kanskje litt slibrig informasjon hadde han også et skarpt blikk for: Han døpte det «gossip», så uten ham hadde vi ikke hatt den populære TV-serien «Gossip Girl».
Slik han sa det
Flere talemåter stammer fra Shakespares verk. «Well roared, lion», hentet direkte fra «En midtsommernattsdrøm» brukes når noen har sagt noe vettugt. «Det er mer mellom himmel og jord» stammer fra «Hamlet», men ikke med den betydningen vi bruker i dag. Når Hamlet sier til Horatio at «det er mer mellom himmel og jord enn din filosofi kan forutse», er det en kritisk replikk, og ikke en konstatering av universets mangfold.
Den grove dikteren
Shakespeare var folkelig og ikke fin på ting. Stykkene hans ble spilt for helt vanlige mennesker, som gjerne fuktet strupen med litt alkohol mens de etter beste evne fulgte det som skjedde på scenen. Det var nødvendig å servere litt grov humor innimellom. I «Othello» forteller Iago Brabantino at datteren hans og hovedpersonen lager «dyret med de to ryggene», og Romeos venn Mercutio oppfordrer kameraten til å finne ei jente som er «villig til å stikke rumpa i været».
«O Romeo, that she were! Oh, that she were/An open arse, and thou a poperin pear», sier Mercution.
I diktet om Venus og Adonis ber førstnevnte elskeren hennes om å utføre oralsex på henne, så når dagens standupkomikere fyrer av den ene sugeturvitsen etter den andre, jobber de i tradisjonen fra Shakespeare.
I Hollywood-verdenen
Filmmaskinen i Hollywood har alltid vært glad i å ta noe fra noen andre hvis man kan bruke det. Shakespeare har i den grad blitt godt brukt. Flere av dikterens komedier og dramaer er blitt dramatisert mer eller mindre direkte, enten det er «Julius Caesar» eller «Troll kan temmes». De har også blitt parafrasert og tolket på nytt.
Ungdomsfilmen «She’s the Man» fra 2006 er i bunn og grunn forviklingskomedien «Twelfth Night», og high school-filmen «O» med Julia Stiles og Josh Hartnett er basert på «Othello».
Musikalklassikeren «West Side Story» er en nytolkning av «Romeo og Julie», og ungdomskjærlighetskomedien «10 Things I Hate About You», med den nå avdøde Heath Ledger i hovedrollen, tar utgangspunkt i «Troll kan temmes».
Det andre kjønn
På Shakespeares tid mente de at kvinner ikke hadde noe å gjøre på en teaterscene. Skuespillfaget var for menn og om nødvendig for gutter. Derfor ble kvinnerollene spilt av menn. Ikke nødvendigvis buldrebasser med skjegg og ølmage, men passende slanke ungdommer med lysestemmer og utstående kragebein. Man hadde ofte såkalte «boy players» til dette formålet, og etter hvert har teaterhistorikere undret seg over at noen av verdens mest sammensatte kvinneroller er blitt spilt av unge gutter. Sånn var det altså i det elizabethanske teateret. Såkalt «gender bending», å oppføre seg som det motsatte kjønn, hørte med til faget.
TV-serienes bakmann
Det var Alexandre Dumas den eldre som oppfant uttrykket «Cherchez la femme» (Se etter kvinnen bak, red.anm.). Det skjedde i romanen «Les mohicans de Paris», men kvinner som alltid har ambisjoner på sin manns vegne er Shakespeare hovedaksjonær i. Det er nemlig Lady Macbeth, som lurer sin mann til å drepe kongen, som er grunnlaget for Claire Underwood fra TV-serien «House of Cards».
Kjøpmannen i Venezia, Shylock, som vil ha et halvkilo kjøtt, har blitt synonym med kyniske pengemenn, akkurat som Romeo har blitt ensbetydende med stormforelskede unge menn. Den tjukke, drikkeglade og opportunistiske kjeltringen John Falstaff kan man gjenkjenne i utallige gangsterfilmer.
Og så har vi tvilerne over alle tvilere: Hamlet. Ham kan vi se speilet i detektiven Morse fra Oxford, han opptrer indirekte i tittelen på David Foster Wallaces roman «Infinite Jest», hvis tittel stammer fra Hamlets monolog om narren Yorick.
Den unge løven Simba i Disney-filmen «Løvenes konge» er tydelig modellert over den faderløse prinsen fra Helsingør. Hovedpersonen Jax Teller i TV-serien «Sons of Anarchy» forholder seg – uten far og en mor med ny ektemann – eksplisitt til Hamlet.
Popsangeren Shakespeare
Når Ketil Stokkan synger Grand Prix-klassikeren «Romeo» legger han ikke skjul på sin gjeld til Shakespeare. Og dette er ikke den eneste poplåten som bruker materiale fra hans verk. The Eagles siterer Henrik VI når de synger «Let’s kill all the lawyers» i «Get Over It», og Bob Dylan referer til Hamlet i «Desolation Row», der han synger «Now Ophelia she’s neath the window/For her I feel so afraid/On her twenty-second birthday/She already is an old maid. Elvis Costello har et spor på «Spike»-skiva som heter «Miss Macbeth», og Lou Reed skrev den vakre «Romeo Had Juliette» til mesterverket «New York». «Romeo and Juliet» dukker også opp på Dire Straits’ «Making Movies»-LP fra 1980. Lista er lang.
