Du ser ingen tegn til gull og glitter i trappeoppgangen. Ikke så mye som et blankt navneskilt avslører hva som venter innenfor døra. Det er først når 37 år gamle Ole lukker opp at herligheten åpenbarer seg. Det er gyllent og mørkt treverk i skjønn forening med gull, glitter, prismer, glass og speil. Den utflyttede selbyggen har til og med en aldri så liten speilsal i sin 50 kvadrat store leilighet.
Billig-billig og superdyrt
Ole flyttet på hybel da han var 16 år. Lysten på formgivningsfag trumfet frykten for den store byen Trondheim. Løpet som startet på Brundalen videregående endte med utdanning som interiørdesigner og en karriere i interiørbransjen. Ole har vært innom hele spekteret av interiørbutikker. Han har jobbet med det dyreste av det dyre og med det helt billige. På Rom for alle, der han jobbet i ni år, solgte han senger som kostet en halv million. På Søstrene Grene kommer du langt med en hundrelapp. Ole har sansen for begge deler. Og hjemmet hans bærer preg av det. Da han falt for «gullklokka» som hang på Blomsterbua i Selbu, kjøpte han den, selv om den var laget av plast. Da han fikk lyst på speilkonsoller fra Rom for alle for å lage et konsollbord på stua, slo han til, selv om de kostet flesk. Han har sin egen stil og ser etter ting som kan passe inn i den. Det er ikke prisen, merket eller butikken som er avgjørende.
- Jeg har alltid likt den litt glamorøse stilen, men det har nok utviklet seg med mer dusker og frynser etter hvert, sier Ole og viser til portieren i yttergangen, kappene ved sengen og gardinene i alle vinduer. (Takk til mor som håndsyr meter på meter med frynser.)
Og dusker der det bare er mulig. Vi er milevis unna den rådende trend med gardinløse hjem med overflater og møbler i betonglook.
- Det er greit med Instagram altså, men det blir jo mye det samme, sier Ole.
Han skulle gjerne sett at flere våget å finne og følge sin egen vei, slik at det ble større mangfold.
Messer og mystisk miks
Ole er fornøyd med å ha møbler som få andre har. Delvis skyldes det ivrig netthandel, men også de mulighetene yrkeslivet hans har gitt.
- Jeg har reist verden rundt på messer for å handle inn til butikk. Og da har det jo også blitt kjøpt med noe til meg selv.
Som det store skapet fra Indonesia, som står som et smykke i stua og gjemmer tv-en. Det inngår i en spennende miks med oldeforeldrenes biedermeiersofa (som Ole begynte å ønske seg da han så den på loftet hos besteforeldrene som trettenåring), spisestue fra Fretex i empirestil, to stoler kjøpt som vrak og pusset opp hos en møbelsnekker i Selbu med sebrastoff fra Rom for alle-puter, et vitrineskap med Versace Rosenthal-tallerkener og glass designet av Jade Jagger (med den ikke ukjente faren Mick.) Ole viser begeistret fram innholdet i vitrineskapet, lekkert oppstilt ved hjelp av butikkutstillingsutstyr.
- Glassene har jeg ikke råd til å bruke. Tenk om de går i stykker! De er nemlig ikke å få tak i lenger, forteller han.
Det er et fascinerende spenn i Oles eiendeler. Når vi forlater stua med servise til mange tusen kroner og går mot soverommet, passerer vi et lite gangmøbel.
- Det er billig-billig fra Jysk. Jeg beiset det i nøttetrefarge og synes det fungerer godt her. Og Mona Lisa som henger over kjøpte jeg for 200 kr på TGR, ler Ole.
Snobbete er han i hvert fall ikke blitt etter mange år i interiørbransjen. Men han er mer inderlig begeistret for gangskapet som ble håndlaget i Tsjekkia på 50-tallet enn møblene fra Jysk og Jula, det skal sies.
Pimpet soverom
På soverommet har Ole virkelig latt pimp-it-lysten få fritt spillerom. Sengegavlen er skapt ved hjelp av chesterfieldtapet med swarovski-krystaller limt på i alle «kryssene». Sengetøy og puter i gull og svart har selskap av kapper og gardiner. Garderobeskapet har også fått en omgang med chesterfieldtapet, kantet med glittertape. Tilsett nye «krystallknotter» og Ikea-skapene er helt ugjenkjennelige.
- Det er klart, stilen min hadde passet godt i en leilighet med stor takhøyde og gipsstukkatur, smiler Ole.
Men for det første vil han bo i murhus med tanke på brannsikkerhet så lenge han bor i sentrum, og for det andre synes han kontrasten mellom leilighetens ramme og innhold er et artig poeng.
- Jeg kunne gjerne tenke meg å ta med dette inventaret og flytte inn i et funkishus, sier han.
Ikke så rart kanskje, når du ikke ser mørkt på å lage speilsal i blokkleilighet. Veggen bak sofaen i stua er dekket med speil.
- Planen var å ha tre store speil som dekket veggen fra gulv til tak, men da budsjettet sprakk, måtte jeg finne en annen løsning. Dette er speilfliser fra Ikea, forteller Ole, som selv har kappet, montert og malt alt listverket som rammer inn speilkreasjonen.
Bak portieren i gangen finner vi samme patent. Det handler både om Oles forkjærlighet for speil og for behovet for å utvide romfølelsen. Prosjektet var sabla tidkrevende, men Ole er av den sta typen. Har han funnet ut hvordan han vil ha det, holder han på til det blir som planlagt. Slik har det seg vel også at leiligheten etter tre år er komplett i hans egen stil. Han har bare én innvending mot sin egen innredning. Et lite hjertesukk.
- Jeg blir drita lei av å tørke støv. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var buddhist og bare eide sju ting.