De tre bildene er variasjoner over samme motiv. I fargetoner som varierer fra blast grønt og hvitt til gulgrønt og hvitt vises en skrånende blomstereng eller ås. Midtveis inne i bildene, en treklynge. De store blomstene står tett i tett innover i landskapet og forsvinner ved horisontlinjen. Over denne henger en stor himmel – også den gjengitt i en tone som veksler fra blast, nesten hvitt, til sterkere blått.

Som et ekstra lag over denne åpne og sommerlige scenen vises forskjellige motiver mot himmelen. I første blad ses marsjerende armyboots - et inntog av soldater. I andre blad kommer en linje av lavtflyvende militærhelikoptre med de solspeilende frontvinduene vendt rett mot betrakteren. I tredje og siste blad ses kun omrisset av en massiv røyksopp som stiger opp, bak åskammen, mot himmelen.

Om man leser serigrafiene fra venstre mot høyre, kan utviklingen altså være: invasjon, opptrapping og endelig destruksjon. Men er det ikke mer å lese her? Soldatenes føtter på bakken, helikopterrutene vi ikke kan se gjennom og til sist den store bombeskyen som brer seg over landskapet. I takt med at invasjonen tiltar, fjerner menneskene seg fra scenen. Man står igjen med en ukonfronterbar krigsmaskin som blir større og strekker seg høyere.

Man har tolket det dit hen at disse tre bildene peker mot undergang og total destruksjon. Men dette er ikke bilder av napalm og døde kropper - et landskap som gradvis ødelegges. Det er en lys bildeserie som er bygget opp i to lag: De sorte motivene danner det øverste, men etter hvert som disse skifter, forblir marken uforandret. Bildene står igjen som selve symbolet på motstanden, ikke bare mot amerikansk krigføring i Vietnam, men mot stormakters krigføring overhodet. Til sammen danner de et slags såkalt triptyk.

Peker ikke disse grafiske bladene - kalt «dagboksider» - snarere på et valg? Som det skiftende laget av sort destruksjon viser de vel også hvordan det kan se ut om dette laget fjernes - når vi blar om til neste side og kanskje har skrelt vekk dette øverste og ødeleggende laget. De viser hvordan krigsmaskinen tilsynelatende kan ødelegge alt og alle for alltid. Men bare tilsynelatende.

ukeadressa@adresseavisen.no