Under stråhatten og bak store mørke solbriller beskylder jeg alle andre charterturister for de mest grusomme handlinger.

I ferielandet Syden var det i sommer fryktelig varmt, så dermed ble det å ligge rett ut under en parasoll i solsteken kun avbrutt av bassengutflukter. Sånt blir det i alle fall god tid til å lese av. Riktig mange bøker. Men ikke de som er altfor krevende heller, det har jo vært sommerferie tross alt.

Så jeg har lest krim. Lest om kidnappinger, mord og elendighet. Skrekk, gru og svindel. Når gradestokken kom veldig nærme 40-tallet, skled jeg bare fra solsenga og ned i bassenget med Kindle, en gedigen hatt og diva-solbriller. Jo da, i utgangspunktet skyldes antrekket sola, men mens jeg leser meg inn i krimhistoriene, begynner jeg å tro at jeg gjemmer meg. Perfekt forkledd, ingen kan se fjeset mitt. Jeg er plutselig en detektiv som har gått undercover. Ikke politi, men privatdetektiv. Høres kulere ut, det, og det er så jeg tror på det selv.

Jeg ser bort på mannen i solsenga ved siden av, og jeg ser ikke lenger en smålubben familiefar fra Sverige med lunkent sommerøl i glasset, i stedet ser jeg en potensiell morder. Jeg ser at han prøver å late som at alt er normalt, at det ikke var han som i natt tok livet av badevakten fordi den smellvakre, greske badevakten hadde sett litt for mye bort på kona hans. For joda, det er en annen badevakt her i dag.

Hvor kan svensken ha gjort av badevakten? Den perfekte forbrytelsen, den tenker jeg på mens jeg i varmen må ta pauser fra bøkene jeg leser. Blod og gørr, og en skikkelig charter-familieresort, egner seg jo i et klassisk Agatha Christie-plott. Alle, svensker som nordmenn, sperret inne på samme område, så å si uten mulighet til å stikke av. Uæh, morderen er blant oss! Kanskje det er den høylytte nordlendingen med paraplydrinken i baren, så jeg ikke ham snike seg ned på stranda sent i går kveld, mistenkelig stille til ham å være? Og hva med henne som rengjorde rommet vårt i dag, så ikke hun ut til å bære på en stor, grusom hemmelighet? Hva annet enn skitne håndklær gjemmer hun i tralla si?

Jeg er på saken! Men blir rykket ut av plottet når en av de to ungene som er mine i ungemyldret i bassenget roper: «Mamma, jeg er tørst!» Nettet var i ferd med å snøre seg rundt den skyldige, og akkurat da må jeg selvsagt skaffe drikke. For nei, jeg er ikke en detektiv som har gått undercover. Ikke på ordentlig i alle fall, jeg er bare en småbarnsmamma på ferie, med altfor mange krimhistorier innabords.

Jeg kunne jo lest en romantisk komedie isteden, for å slippe unna elendigheten. Men det er jo nettopp det chartertur med familien er, sånn på ordentlig: romantikk og komedie. Det er blid tulle-familie, lange dager ved bassenget. Hvite kardemommehus med blåmalte dører og rosa blomster. Det er lange middager med barn som tøyser og ler, og foreldre som både kjenner på romantikken og gleden. Det er faktisk nesten så det kan bli for mye kos, og da er det jeg trenger de skumle historiene. Som motvekt og virkelighetsflukt.