Vi sitter på brygga i Svolvær. Det er to netter og noen timer til hun skal reise tilbake til USA og følge presidentduellen til the bitter end. Batteriene er snart fulladet. Hun har ikke sett Dagsrevyen på ukevis. Bare skumlest amerikanske aviser på telefonen i ny og ne, på vei ut i båten med sønnen Lars på seks. En dose kort nyhetsoppdatering innimellom strandhugg med brødre, svigerinner, mor, far og tantebarn - i en slags endeløs sommer av fiske og grilling i salt sjøsprøyt og sol og regn. Men nå kjenner hun at det snart er nok. Mer enn nok. Kikker hun opp mot Svolværgeita, landemerket i byen, ligner den ene taggen på Donald Trump. Den andre er snarlik Hillary Clinton. I positur.
Hun kjenner med andre ord at hun har hatt ferie nok.
Tove Bjørgaas trekker sammen ordene og pumper dem ut som i en mitraljøse, med nasal metallklang og presis treffsikkerhet. Den ene lofotmåken feitere enn den andre finner det best å lette fra kaikanten utenfor restauranten Bacalao, der morfaren – gamle Berg på et vis, selv om han langt fra var den eldste – drev bilutsalg en gang i tiden. Lett skremt flakser de monstrøse fuglene lavt over havnebassenget og sikter seg inn mot Svinøya på den andre siden, der familiedynastiet Berg ble grunnlagt midt i århundret før det forrige. Vi snakker nemlig generasjoner med væreiere og makt og inn-flytelse i Lofoten her, og den historien skal vi komme tilbake til om noen korte vingeslag.
For først:
- Der borte ser du kaia til hurtigbåten. Den som tar oss til Bodø. Det var der jeg sto. 16 år gammel. Jeg hadde aldri vært utenlands før, men nå var jeg på vei.
Til USA, som utvekslingselev.
Det har alltid vært USA for Tove Bjørgaas.
Svolvær, i all sin ekstreme skjønnhet, ble tidlig for trangt og for klamt.
Ribbet for dialekt
«Tove. Tove. Aldri sove».
- Det var jeg som fant på den regla, gitt. For det var slik hun var, sier korrespondentveteranen Annette Groth, som fikk Tove Bjørgaas som makker på Washington-kontoret til NRK i 2006. Groth, med flere tiårs erfaring fra London og krigssonene i Nord-Irland, var heller ikke kjent som en syvsover. Men aldri hadde hun lært så mye som det hun gjorde av den tjue år yngre kollegaen som simpelthen nektet å sove, men som jobbet dag og natt.
- Hun kunne USA fra innsiden, det var det mest åpenbare, sier Annette Groth.
Etter at hurtigbåten hadde lagt til kai i Bodø den augustdagen i 1988, hadde Tove Bjørgaas etter mange mellomlandinger endt opp i Ohio i Midtvesten, der en vertsfamilie ventet på henne i en by på størrelse med Svolvær.
- Men bortsett fra det, var det lite som lignet på noe av det jeg kom fra, sier Tove.
Som også var noe av hensikten.
- Jeg visste hele tiden at jeg ikke skulle bli boende her i Svolvær resten av livet. Utferds-trangen var for stor. Alle kjente alle, du ble hele tiden koblet til familienavnet og hvem du var og hvor du kom fra. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle bo på en større plass enn dette.
Tippoldefaren, på morssiden, drev fiskemottak i gamle Svolvær og han og ettekommerne regjerte som klassiske nordnorske væreiere. Langt mildere, skal sies – i hvert fall ifølge familiekrøniken – enn de mer tsarinspirerte despotene i Stamsund og deromkring. Bestefaren til Tove Bjørgaas, for eksempel, bidro til å skaffe elektrisitet til byen og tapte angivelig ganske mye på det.
Berg & co. Berg & Sønner. Og i sum?
- Svolvær var et sted jeg hele tiden var på vei vekk fra.
Mange år før hun steg om bord på hurtigbåten, hadde Tove Bjørgaas begynt å skrelle bort sin egen dialekt og snakke et slags kvasi-østlandsk.
- Mamma hadde gått på skole i Oslo på 1960-tallet og var blitt nektet hybel fordi hun snakket «nordlending». Det preget henne på alle vis, og vi fikk klar beskjed hjemme om at det ville lønne seg å snakke pent. Det begynte vel der. Jeg har knotet hele veien og aldri snakket Svolvær-dialekt. På skolen brukte læreren å si at ho Tove, ho har ikkje no’ dialekt. Og da jeg kom hjem fra Ohio, 17 år gammel, og knapt forsto norsk lenger, visste jeg at dette bare var en mellomlanding og at det bare var å sette en strek over dialekten. Så der har du min forvirrede talemåte, forklarer Tove Bjørgaas.
Trump-kritisk
Mens vi sitter utenfor Bacalao i Svolvær denne sommerkvelden, er Tove Bjørgaas altså mer enn klar til å returnere til Washington om mindre enn tre dager. Lars skal bli igjen hos Toves foreldre og spe på engelsken med norske gloser, før samboer og pappa Dan («han er en jødisk ateist, professor i internasjonal jus og som snytt ut av en Seinfeld-episode, du vil ikke tro det») kommer opp til Lofoten for å hente pjokken hjem til Washington.
Tove Bjørgaas skal først innom republikanernes landsmøte i Ohio, og håper også å få tid til å besøke vertsfamilien sin fra slutten av 80-tallet. Noen dager senere skal hun komme til å tekste oss, og fortelle – litt lettet, virker det som, selv om hun som NRK-korrespondent skal være så nøytral som mulig – at hun traff deler av familien, og at Christine, datteren i huset, ikke har hoppet på Trumps retorikk likevel. Hun var litt redd for det. Det er nettopp i det gamle rustbeltet, der arbeidsplassene har forsvunnet i hundretusentall, at frustrasjonen er størst og Trump høster mest stemmer. «Men hun er meget skeptisk til Trumps manglende respekt for krigsveteraner», skriver Tove Bjørgaas, for Christine har visstnok selv vært en del av den amerikanske hæren.
- Når denne valgkampen er over, vet jeg at jeg har fått være med på to historiske kampanjer. Det var stort å følge Barack Obamas vei mot Det hvite hus, men som tungvektkamp blir opp-gjøret mellom Trump og Hillary Clinton sannsynligvis noe helt spesielt.
Tove Bjørgaas var tett på Obama-toget for åtte år siden, men rakk ikke å henge med så lenge i presidentens første periode. På en 17. mai-tilstelning i den norske ambassaden i Washington, hadde hun gjennom en felles venninne møtt Dan Schneider, en intellektuell selvironiker fra Manhattan.
- Det var antagelig det som tente gnisten. Denne ekstreme sarkastiske New York-
humoren til Dan.
Lars – som har fått etternavnet til Toves mor, Berg, og dermed holder linjen til Svolvær ren og klar – ble født før åremålskontrakten i Washington utløp. Tove Bjørgaas flyttet tilbake til Norge og begynte på utenriksdesken på Marienlyst etter fødselspermisjonen. Hun og Dan pendlet mellom Norge og USA, der Dan underviser på et universitet i New York, før Tove søkte og ble tilbudt en ny fireårskontrakt som USA-korrespondent.
- Åremålet utløper om fire år, og da drar vi hjem til Norge. Tror jeg i hvert fall. Dan får finne seg noen gjesteforelesninger her. Men jeg har aldri vært et utpreget A4-mennske, så vi får kanskje se hva som skjer.
Tøffere hverdag
Jobben som USA-korrespondent har forandret seg på få år, akkurat som livssituasjonen til millioner av amerikanere er blitt dramatisk endret i løpet av Tove Bjørgaas’ korrespondenttid.
- For ti år siden handlet det mest om å lage tradisjonelle innslag til tv- og radiosendingene. Nå produserer jeg egne live-innslag, jeg opererer på sosiale medier hele tiden, jeg blogger og lager analyser i et helt annet tempo og omfang enn før. Jeg liker alle disse måtene å nå ut på, og jeg merker på responsen at folk leser og hører det jeg kommer med.
Tove Bjørgaas ville sikker gledet seg uansett hvem som kløv opp i ringen, men med Hillary Clinton i det ene hjørnet og Donald Trump i det andre, er det duket for et helt eksepsjonelt slagsmål.
- USA er et land i veldig omstilling. Mange av menneskene i Ohio, der jeg bodde for snart 30 år siden, og i de andre industristatene i Midt-vesten, har fått det langt verre på kort tid. Flere har to-tre jobber for i det hele tatt å få endene til å møtes. Reallønnen har gått ned de siste årene. De unge har fått det vanskeligere enn foreldregenerasjonen, og foreldrene, som bruker sparepengene i et stadig mer kostbart utdanningssystem, er livredde for at barna skal utdanne seg til arbeidsledighet.
Folks livskvalitet er kort og godt endret fra da Tove Bjørgaas begynte som NRK-korresponent i 2006, selv om mange også et blitt langt rikere.
- Jeg har venner som skynder seg tilbake i jobb tre uker etter at de har fått barn. Jeg har ei venninne som er professor i kunsthistorie i Virginia. Hun fikk en mystisk øyesykdom og kunne ikke kjøre bil, men torde ikke bli sykmeldt. I stedet fikk hun venner til å kjøre henne på jobb. Jeg har møtt folk på 80 år som har tatt på seg strøjobber på det lokale supermarkedet for å spe på pensjonen. Det er med dette bakteppet denne valgkampen utkjempes, sier Tove Bjørgaas, som er klar til å krysse USA på kryss og tvers i noen hektiske uker.
Det andre USA
- La meg se, Jeg har aldri vært i Alaska. Og ikke på Hawaii. Maine, North Dakota, av en eller annen merkelig grunn, og heller ikke i Wyoming. Men ellers har jeg vært i samtlige delstater, ja.
Ingen gjennomsnittsamerikaner har noe som ligner en tilsvarende samling stater i beltet.
- Ikke ser de noe poeng i det heller, sier Tove Bjørgaas.
Dan Schneider, samboeren hennes, for eksempel, som er fra tjukkeste Manhattan:
- Han har mange slektninger på vestkysten, i California, som han besøker sporadisk. Da flyr han fra New York og over en bråte med såkalte «fly-over-states» som han gir fullstendig blaffen i og som han aldri ville vurdert å besøke. Missouri og Kansas og slike plasser.
Det som for Dan Schneider og andre intellektuelle østkystamerikanere er nærmest som no-go-areas å betrakte, er blant favorittstedene til Tove Bjørgaas.
- Det er i denne delen av USA jeg liker meg aller best på reportasjereiser. Til Oklahoma for å lage en sak om abort. Eller til Texas. Texas er mer fascinerende enn alt. De har ingen delstatsskatt, ingen inntektsskatt, de har landets mest liberale våpenlov og knapt noen reguleringer å snakke om i det hele tatt. Du kan nesten bygge hva du vil, hvor du vil og når du vil, og ingen bryr seg tilsynelatende. Men flere av de raskest voksende byområdene i USA ligger i Texas, og selv om det er masse fattigdom og det er mye råere der enn mange andre steder, er det som skjer i Texas kanskje et bevis på at det er noe ved kapitalismen som fungerer, sier Tove Bjørgaas.
Dan har aldri vært i Texas, og kommer garantert aldri til å sette sine ben der heller, forsikrer hun.
Tove Bjørgaas ser ikke for seg å bli gammel i USA, men enn så lenge liker hun energien i samfunnet.
- Erna Solberg sa en gang til meg at vi trenger mer konfetti i norsk politikk. Det er noe der.
Hjemme er hjemme
I Svolvær, i dagene før Tove Bjørgaas drar ut igjen, tar hun oss med opp til utsiktspunktet bak huset der besteforeldrene bodde. Her brukte hun å klatre som en fjellgeit i barn-dommen, etter først å ha vært innom og fått ei brødskive. Turen opp tar ikke mange minuttene i dag heller, og når vi står på knausen, helt uforberedt, og med Svolvær brettet ut under oss – havet rett frem, byen omringet av fjellene – er bildet vi fanger så ubegripelig vakkert at det gjør vondt på et meningsløst og behagelig vis.
- Å snakke sin egen dialekt, blir ofte forbundet med identitet og avgjør hvem du er. Du er som du snakker. Men jeg snakket aldri slik vennene mine i Svolvær gjorde. Det bare ble sånn, sier Tove Bjørgaas og skuer ut over byen sin.
For hun er hjemme her, selv om hun hele tiden ville bort.
- Det fins ikke noe som er stort vakrere enn dette, sier hun kjærlig og nasalt på sin egen miksmasterdialekt.
Og selv om du ikke var der den kvelden, kan du sikkert høre henne for deg.
For stemmen til Tove Bjørgaas gir deg ikke fri.