Den er hul og perforert av et slags kniplingsmønster. Den står rett ut, fjellstøtt og rolig. Dens eneste kontakt med bakken går via en loddrett stolpe i den bakre enden. I den andre enden avsluttes objektet av en knapp belagt med bladgull. Denne kan ligne på støvhetten midt i en høyttaler. Og assosiasjonene til lyd er til stede på andre vis også: Tittelen er «Volumbeholder». Den kan dessuten se ut som en ropert, en tåkelur, en lydtrakt på en grammofon.
Men tittelen er dobbelttydig. Et volum angir da også en form i tre dimensjoner. Det er et geometrisk mål på romlig utstrekning. Det understrekes altså at vi her konfronteres med en bestemt og særegen form - plassert foran et helse- og velferdssenter der mange eldre bor.
I den offentlige presentasjonen står det «Bak den alderdommelige formen og det tilbakeskuende ytre står skulpturen fram med et sterkt selvhevdende uttrykk», for slik i overført betydning å påminne om at eldre mennesker bærer på visdom og er verdt å lytte til. Elementer ved utformingen og utsmykningsdetaljene sender i det hele tatt tankene i retning «gamle dager».
Men når jeg tenker på all den kunsten som preger eldresentre jeg selv har besøkt og sett dokumentert, er det én ting som slår meg: Hvor bekreftende kunsten de eldre omgis av, ofte er. Sort-hvite fotografier, klassiske enkle rammer rundt kjente landskap, figurative skulpturer - påminnere om den gang de var yngre.
Les mer om kunst i Trondheim her
Det er helt rett at de eldre både fortjener og bør lyttes til. Og som alle andre, liker også de eldre å minnes andre tider og egne steder i livet. Men hvem sier at vi som mennesker fra og med ett tidspunkt kun ønsker å omgi oss med objekter som skal fremkalle minner? Til tross for sine pek mot håndverkstradisjon, kjente objekter og eldre tider er dette en ny form - assosiativ i detaljene, kraftfull i positur og utfordrende i størrelse og plassering. Den signaliserer og inviterer til nye opplevelser, nye inntrykk, nye tanker. Jeg kan ikke unngå å lese den som djerv og fribåren. Eller kanskje heller som et ufarlig, men velrettet stikk mot all den såkalte «gamlehjemskunsten»?