Fem dager etter bombene stirret Ketevan Kardava på en dør inn til et rom på sykehuset Erasmus i Brussel. Hun skalv som om hun hadde feber, selv om hun ikke var syk. På den andre siden av døren lå en mann hun hadde fotografert mens han var døden nær i et helvete skapt på et øyeblikk.
- Jeg kunne ikke åpne døren. Jeg var redd for at han var sint på meg, forteller Ketevan Kardava.
Som mangeårig korrespondent for Georgias statskanal hadde 37-årige Ketevan Kardava ellers sett mye. Alt fra den russiske invasjonen av hennes eget land til drepte demonstranter i Ukrainas hovedstad Kiev. Hun hadde også rapportert om terrorangrep i Europa.
Nå sto Ketevan her i sykehuskorridoren, like frossen som de tolv bildene av lidelse hun hadde tatt på ett minutt med smarttelefonen sin rundt klokka åtte om morgenen, tirsdag 22. mars 2016. Dagen da islamistiske selvmordsbombere angrep lufthavnen og en T-banestasjon, og etterlot i alt 32 døde og 340 sårede i EU-hovedstaden.
Døgnene siden to eksplosjoner hadde revet flyplassens avgangshall i stykker fløt sammen i hodet hennes. Strømmen av direktesendte intervjuer med all verdens tv-kanaler dag og natt, fordi hennes enestående bilder av støvdekkede, forbrente ofre havnet på forsidene over hele verden. Og sinnet som fylte internett fordi hun hadde tillatt seg å ta disse bildene - av en halvnaken indisk flyvertinne i sjokk og en mann på gulvet med knuste bein.
- Jeg mener fortsatt at jeg gjorde det rette. Vi kan ikke gjemme oss for terrorismens virkelighet. Men den dagen var det veldig vanskelig, sier Ketevan Kardava.
Mens tiden gikk foran sykehusdøren begynte hun å telle til 15 for å ta mot til seg.
- 1, 2, 3… 10, og de siste fem var de vanskeligste å telle. Men så gikk jeg inn.
Den totale stillhet
På den andre siden av døren lå belgieren Sebastien Bellin. For første gang i livet var den over to meter høye tidligere profesjonelle basketballspilleren lenket til en seng. Han var mannen med de ødelagte beina, som var motivet for Ketevan Kardavas første bilde.
- Jeg kan ikke huske selve eksplosjonen. Det ene øyeblikket løper du og det neste ligger du på gulvet omringet av et rent helvete. Det tar tid før kroppen din skjønner hva som har skjedd, forteller han.
- Det første jeg merket var en voldsom sus i ørene mine. Det var øredøvende. Jeg var bare 15 meter fra den andre bomben, så det er utrolig at jeg overlevde. Det ringer fortsatt i ørene mine den dag i dag, sier 38-åringen.
Sebastian sto og sjekket inn da de to terroristene Najim Naachraoui og Ibrahim El Bakraoui med få sekunders mellomrom sprengte seg selv - og koffertene deres fulle av sprengstoff - i luften.
- Jeg mistet tre-fire-fem sekunder av livet mitt. Jeg kan ikke huske dem. Først var jeg i en fluktmodus fordi jeg prøvde å løpe vekk fra den første eksplosjonen. Og så rammet den andre meg.
Da Sebastien kom til seg selv igjen var han som i en annen manns kropp. De lange bena var spjæret opp og lå skjevt, nesten løsrevet fra overkroppen. Det lå døde mennesker og kroppsdeler rundt ham.
- Det var alle mulige grunner til å tro at jeg ikke ville overleve. Men jeg var i live, og jeg lot ikke frykten innta meg. Det var meningsløst å tro at jeg ville dø.
Litt lenger ned i avgangshallen hadde Ketevan Kardava kort tid i forveien stått og stresset over at hun ennå ikke hadde fått billetten sin for å fly til Genève for å dekke FN-møtet mellom Russland og Georgia. Redaktørene i Tbilisi hadde beordret henne avgårde i siste liten, og for første gang reiste hun uten kameramannen sin.
Ketevan hadde akkurat sett på armbåndsuret at klokka var 07.50. Hun tenkte over at det var mange mennesker i lufthavnen denne morgenen. Så detonerte den første bomben.
- Det ene øyeblikket var avgangshallen fullt av travle mennesker, og i det neste var det ingen der. Ingen sto oppreist lenger. Alt var tåkete av støvskyer. Glass og alt mulig annet falt ned fra taket, forteller hun.
Den andre eksplosjonen var nærmere. Det var den som smadret Sebastien Bellins bein. Den løftet også den indiske flyvertinnen Nidhi Chaphekar opp og kastet henne gjennom luften «som en fotball, som å bli truffet av lynet» slik hun flere måneder senere beskrev det til The Guardian.
Like etterpå var hele hallen stille som en kirkegård, husker Ketevan Kardava.
- Det var ingen lyder - total stillhet. Det var som i helvete. Det var ingenting annet enn støv igjen. Alle lå på gulvet. Nede under røykskyene kunne jeg se blod flyte frem langs gulvet, sier hun.
Instinktet våknet
Så begynte bevæpnede soldater å rope til folk og omringe ofrene av frykt for en tredje eksplosjon - som aldri kom.
Ketevan var som i en transe. Uten å tenke tok hun frem smarttelefonen sin. Hun snudde seg rundt mens hun på ett minutt tok tolv bilder av kaoset som omga henne.
- Jeg tror det journalistiske instinktet overtok, fordi jeg var i sjokk, sier hun.
Det første bildet var av flyvertinna Nidhi Chaphekar fra Jet Airways, som satt forbrent med halvnaken overkropp og stirret skrekkslagen ut i luften.
Det andre bildet var av Sebastien Bellin, som lå på gulvet og blødde.
- Det første som gikk opp for meg da jeg lå der var at hoftebeinet mitt stakk helt ut av kroppen, husker Sebastien.
Noe hadde truffet og smadret hofta og løsrevet høyre lårbein. Begge beina var flådd opp. Venstre skinnebein var fullstendig knust, og foten dinglet leddløst til siden mens blodet fløt ut på gulvet.
En mann hjalp ham med å legge en koffert under føttene. En annen hjalp ham ut til redningsmannskapet som gikk og satte merkelapper på de mange sårede.
Grønn merkelapp for de lettere sårede. Gul merkelapp krever behandling. Rød er livsfare. Svart betyr at det er for sent - bruk tiden på å redde noen andre.
- Jeg fikk en rød merkelapp. Men jeg er sikker på at jeg hadde fått den svarte hvis jeg ikke hadde klart å tro så sterkt på livet i det øyeblikket at jeg holdt meg ved bevissthet, sier han.
- Det var det jeg lærte av den dagen: At livet kun eksisterer akkurat nå. Ikke i fortiden eller i fremtiden. Det er så skjørt at det kan forsvinne på sekundet. Så du skal leve hvert et øyeblikk uten frykt. Frykten er en illusjon. Den eksisterer ikke.
Terrorens sanne ansikt
Mens Sebastien Bellin lå og tenkte på hvordan han skulle få fortalt sin kone og sine barn i Michigan at han var i live, hadde Ketevan Kardavas bilder allerede blitt sendt ut til hele verden via Facebook og Twitter.
Utenfor lufthavnen ba en kameramann fra nyhetsbyrået AP om å få bildene. Han var målløs over at Ketevan ikke ville ha penger for bildene, som raskt var i ferd med å bli ikoniske portretter av terroren som rammet Europa i 2016.
- Jeg ville vise terrorismens sanne ansikt. Det var min plikt den morgenen. Men jeg ville ikke tjene penger på terror. Selv ikke da et byrå senere tilbød meg en million euro for et bilde, sier hun i dag.
I dagene etter angrepet, mens Sebastien Bellin, Nidhi Chaphekar og alle de andre overlevende ofrene fra lufthavnen og T-banen lå spredt utover sykehusene i Brussel og andre byer, veltet interessen innover Ketevan Kardava.
Alle ville snakke med den georgiske journalisten som hadde fotografert terrorismen på kloss hold. Samtidig begynte det også å strømme inn hatefulle og sinte meldinger om at hun hadde latt ofrene i stikken for å ta bilder.
- De skrev at jeg var umenneskelig. Det var enda et sjokk. Ingen av disse menneskene visste hva som hadde skjedd. Jeg sto akkurat mellom to eksplosjoner. Jeg vet ikke hvorfor jeg overlevde eller hvorfor jeg tok bilder i et minutt. Jeg er journalist, ikke lege. Det var instinktet mitt. Det var andre som hjalp ofrene bedre, sier hun.
- Jeg synes bare jeg hadde gjort jobben min. Det er aldri noen som tar bilder av ofrene. Uten disse bildene ville ingen ha visst hva som virkelig skjedde.
- Reddet livet mitt
Likevel ble Ketevan redd for at hun hadde såret menneskene som var på bildene. Hun følte et sterkt bånd til dem og besluttet seg for å oppsøke dem.
Det var derfor hun fem dager etter eksplosjonene sto foran den døren på sykehuset og telte langsomt til 15.
Til slutt gikk Ketevan inn til sengen hvor Sebastien Bellin ventet.
- Han omfavnet meg. Og så sa han: «Du reddet livet mitt. Dette bildet reddet livet mitt, og det har endret livet mitt. Det er en del av meg».
- Det var et sjokk av lykke. Jeg gråt. Det var større enn lettelse. Det var… Hvordan skal jeg si det? Det var tegnet på at jeg virkelig hadde gjort det jeg skulle.
I dag er Ketevan Kardava i gang med å lage en dokumentarfilm om menneskene hun tok bilder av den dagen.
Sebastien Bellin er på beina igjen.
Han er i ferd med å skrive en bok om det han lærte ved å overkomme døden. Han betrakter det som en «fornærmelse» at noen har angrepet Ketevan på grunn av bildene.
- Hun kunne ikke gjøre annet. Vennligst la være å dømme et menneske som prøvde å gjøre det rette, og som allerede er en del av historien om min overlevelse, sier han.
For det var Ketevans bilde som lenge før alle andre fortalte Sebastiens kone og barn i USA at han ikke var død.
Og det var bildet av flyvertinnen Nidhi Chaphekar som avslørte for familien hennes i India at hun fortsatt var i live.
For to måneder siden klarte endelig Ketevan Kardava å sende en beskjed til Chaphekar, som har vært gjennom lange behandlinger for alvorlige brannsår.
Svaret kom etter få sekunder.
- Gud velsigne deg. La oss møtes.
I løpet av januar flyr Ketevan til Mumbai for å se på bilder med en ny venn.
ukeadressa@adresseavisen.no