Jeg er rett og slett helt utdatert og må ta innover meg at jeg kun er i forkant på konservativ retromat. Jeg er innhentet av stagnasjon med tydelige trekk av manglende evne til omstilling og fornyelse. Noe som slo meg for alvor da jeg skulle lage mat til venninnegjengen på nyåret. Slagerne mine er stort sett de samme som for 20 år siden. Herlighet. Det var da sushi var nytt, eksotisk og litt rart. Jamie Oliver var pur ung og viste oss ekte italiensk pizza med tynn, sprø bunn. Jeg sluttet å spise kjøtt, ble oppfattet som sær, og fikk tilbud om salat med pitabrød hvis jeg dristet meg til å spørre om et vegetaralternativ på en restaurant.
Theos ti regler
Nå står jeg på kjøkkenet nesten en generasjon senere og lager lasagne til venninnene mine. Vegetarisk, riktignok, men like fullt en gammel slager fra lenge før Bill Clinton ble president i USA. Og jeg kikker ned på grønnsakene som moses i en foodprosessor jeg fikk som vervepremie i bokklubben en gang tidlig på nittitallet. Jeg har ikke stavmikser engang. At det går an. Og jeg tenker å bake horn med kritthvitt hvetemel, så langt unna surdeig med avlegger du kan komme.
Grønnsakene er ikke fermentert til trendy kimchi, de er frest i smør. Dessuten blir det en blytung sjokoladekake med store mengder meierismør og kokesjokolade til dessert. Ikke tidsriktig med 80 prosent kakao, men den langt fetere, lysere utgaven. Det kommer til å bli en karbofest. Oppskriftene har jeg funnet i kokebøkene mine. Kokebøker? Ja, de finnes fortsatt. For selv om jeg kikker mye etter matoppskrifter på nettet, ender jeg stort sett med å lage noe jeg har laget før. Noe kjent og kjært fra en tykk og velbrukt kokebok med flekker i, fra tiden før hashtag og pinterest. Kan det virkelig bli noen likes på dette?
Å ja da. Jublende tilrop, faktisk. #god mat på gamlemåten