Lyst hår og blå øyne. Det er så etnisk norsk som det bare kan få blitt. For hvem skulle trodd at jenta i speilet nedstammer fra et knippe sjøsamer, én reinsame, muligens én afrikaner, sikkert en kven eller to, samt sprette gener fra et italiensk skipsforlis utenfor Røst.

Det er noen år siden nå. Jeg ble servert det jeg først trodde var en skikkelig røverhistorie. Det skjedde rundt bålet en lys sommernatt i Nordland. Noen blånektet på at vi var i slekt. Det til tross for at de hadde samme etternavn som faren min, og at de kom fra den samme lille bygda på Senja. De var så avvisende, at jeg tenkte at her må det ligger noe alvorlig bak. Sannheten kom for en dag.

- Du stammer fra «negran» i Gryllefjorden, nærmest spyttet hun ut. (Beklager bruken av ordet neger, men det var nå slik det ble fortalt). Utrolig nok bekreftet faren min historien. Han mener det startet med et skipsforlis utenfor Senja. Ombord var det i tillegg til spanjoler, også en blåmann. Det var det han ble kalt. For han var ifølge ryktene så svart at han nesten var blå. Han ble naturlig nok sett på som en vanskapning, og ifølge historien ble han jaget opp i fjellene. Der bodde han alene, helt til en av bygdas jenter fattet interesse for ham. De ble forelsket, og simsalabim ble hun med barn.

– Du skulle sett søskenbarnet til bestefaren din. Han hadde negerkrøller, og du har jo også krøller, hint, hint, er kommentaren fra en eldre slektning, som overhører historien.

Alt dette hente omtrent på samme tid (her må det være rom for litt slingringsmonn) som en annen tjuefjerdedel av meg, selveste reinsamen fra Jokkmokk i Sverige, slo seg ned i Rabbåsdalen i Sørreisa. Det ble han nødt til på grunn av stengte nasjonalgrenser mellom de nordiske land og en stor reinsdyr-død. En av sønnene hans flyttet til Narvik. Der giftet han seg med Anna fra Røst, som var svart i håret, og sannsynligvis av italiensk avstamning. Alt dette er innblandet litt nordfjording pluss diverse, og vips ble det født et barn med lyst hår og blå øyne en gang tidlig på 1970-tallet.

Et utseende som gjør at jeg flere ganger er blitt kalt både nordisk og arisk, hva nå det er. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at i de fleste land jeg har vært, så er det stas med lyst hår. Jeg har automatisk blitt plassert i gruppen med de andre rike verdensborgerne, og har aldri hatt grunn til å føle usikkerhet rundt nasjonalt opphav eller ekskludering på grunn av rase.

Nylig ble noen så begeistret for felles samebakgrunn at de dro meg med på jubileumsfeiring, Tråante 2017. De utstyrte meg med et sameflagg og et vakkert sjal med sølje. Noen ropte gratulerer med dagen fra andre siden av gata, og en dame kom bort til meg og snakket til meg på samisk. Plutselig fikk jeg en helt annen identitet enn Synøve Solbakken. Min plutselige «samifisert» var et eksotisk innslag i en ellers så normal og forutsigbar hverdag.

Det aner meg at fornorskingen av samene ikke var like morsom.

kjerstin.rabaas@adresseavisen.no