De tre fotografiene er montert vertikalt og viser en utvikling. Den svarte formasjonen vokser seg større ettersom man avleser dem fra øverst til nederst. Noen hvite prikker på bildenes overflate minner om regndråper på et vindu. Og et slags blåhvitt lys skinner gjennom motivet.

Men dette er en askesky fra et vulkanutbrudd som vokser seg større og nærmere ettersom fotografen knipser bildene. Sporene på overflaten er ikke en del av det som er fiksert etter å ha blitt fanget opp av kameralinsen, men skader på filmen på grunn av varmen som skylte over både kamera og fotograf bare sekunder senere. Han rakk akkurat å ta ut filmen og legge seg beskyttende over den før den brennhete askeskyen bredte seg over ham. Bildene er fremkalt etter at den omkomne fotografen, sytten dager senere, ble gravd frem og filmrullen funnet under hans utstrakte kropp.

Den amerikanske skribenten Susan Sontag omtalte i sin bok Om fotografi det fotografiske bildet som en slags dødsmaske, fordi det alltid viser noe som har vært. Her er bildet koblet opp til død nærmest i dobbelt forstand.

Dette er imidlertid ikke ment å være kunstbilder, men dokumentasjonsfoto. Men alle bilder er flertydige, eller polysemiske, de kan virke på forskjellig vis alt etter resepsjonskonteksten. For fotografens etterlatte er disse bildene dramatiske: De fikserte bildene viser det siste deres kjære så før han omkom. For geologer derimot ga disse bildene unik innsikt i et vulkanutbrudd på nært hold. De samme bildene underlegges dermed et emosjonelt blikk fra de pårørende og et rasjonelt blikk fra fagpersoner.

Men settes de inn i en ramme og plasseres innenfor kunstinstitusjonen, skjer det noe: Bildene underlegges nå et estetisk blikk.

Disse tre bildene har her fungert som felles inspirasjonskilde for to billedkunstnere og to forfattere. Og det estetiske blikket åpner opp for det poetiske i bildene - både det visuelle avtrykket og fortellingen det bærer, både en fascinasjon for det unike fotografiske øyeblikket og følelsen av at fortiden rykkes opp i nåtid. Og slik skal kunsten virke: Som et fristilt blikk, et nytt blikk på det vante eller en alternativ lesning av våre omgivelser.

KAN SES: Vist på utstillingen «Så i asken, slik

at ingenting går tapt», i visningsrommet til LevArt, Kirkegata 11, Levanger.

KUNSTNER: Robert Landsburg (1931 - 1980), plukket ut av forfatter og kurator Eivind Hofstad Evjemo.

TIDLIGERE VERK: Den amerikanske fotografen Robert Landsburg var i sin levetid ikke

tilknyttet institusjonen kunst. Han er først og fremst blitt kjent etter sin død - slik det for øvrig er med mange andre av kunsthistoriens personer. Han hadde over flere maidager i 1980 fotografert aktiviteten i vulkanen Mount St. Helens i Washington da han søndag morgen 18. mai dro tilbake for en siste fotografering. Mens han på noen kilometers avstand fra toppen knipset de siste bildene, brøt det som skulle vise seg å være det dødeligste og økonomisk sett mest ødeleggende vulkanutbruddet i USAs historie ut. Landsburg var én av 57 mennesker som omkom.

OM VERKENE: Tre fotografier tatt 18. mai 1980, samlet innrammet for denne utstillingen