Dromedaren

- Navnet var litt tilfeldig. Det rimer på kaffebar. Og en kompis hadde nettopp vært i Egypt. Han syntes det var et fint dyr.

Nå sitter Preben på Bakklandet, konsentrert og avslappet på samme tid, ved det som en gang var røykebordet, i trehuset der det hele begynte. Det var for 20 år siden.

- Vi var helt grønne, på kaffe, drift, butikk, ja alt.

«Vi» var Preben og kompanjongen Andreas Hertzberg. Siden har det vært mest Preben. Snart åpner han kaffebar nummer ni, denne gang på Solsiden, ja egentlig er det baksiden, ved innkjøringen og i samme gate som Vinmonopolet.

Bakklandet oppdro oss

- At vi i utgangspunktet var såpass grønne, tror jeg er årsaken til at det gikk bra. Vi var unge, naive og blåøyde. Hadde vi innsett realitetene, ville vi kanskje gitt opp. Det var hardt arbeid, og vi var knegne på penger.

- Knegne?

- Det er nok kvasidialekt. Jeg har tatt opp i meg litt fra alle stedene jeg har bodd - Gjøvik, Toten, Inderøya, Trondheim.

Og Bakklandet.

Bakklandet har oppdratt ham.

- De verdiene vi lærte her, er en av grunnpilarene til det Dromedar er i dag. Det handler om respekt. Respekt for dem du jobber sammen med. Respekt for faget og håndverket. For bøndene vi kjøper kaffen fra. Og nabolaget.

Så kommer en gruppe turister vandrende over brostenen, noen setter seg ned, det skravles høylytt på ulike tungemål. Nå ligger bydelen midt i lysløypa.

Fargerike folk

Bakklandet har endret seg på de 20 årene.

- Det var et nabolag preget av samhold og omsorg for hverandre. Det å møte alle de ulike, ofte fargerike, personlighetene formet oss. Du hadde blomsterbutikken og sykkelverkstedet, kunstnerne og alle dem som hadde kjempet for at Bakklandet skulle bestå. Det var folk som var stolte over bydelen og hadde et sterkt eierskap til den.

- Sykkelverksted og kunstnere finner du stadig på Bakklandet?

- Ja, men de bor her ikke i samme grad som tidligere. Da vi etablerte oss her, følte vi at vi måtte spørre - er det greit at vi starter en kaffebar her? Vi var i dialog med beboerne, og de stakk innom hele tiden. Vi oppdaget hva vi kunne bety for et nærmiljø.

Når Preben Oosterhof snakker om nærmiljø, blir øynene intense. De blinker, og du ser hvordan hjernen arbeider.

Nærmiljø og kaffe. Og bøndene som dyrker den.

For kaffebransjen har endret seg siden Preben og kompanjongen startet den første kaffebaren. Den gang kom kaffen fra et land. For eksempel Colombia. Eller Honduras.

Nå kan den spores til den enkelte farm, ja nærmest til den enkelte busk, ifølge Dromedar-sjefen.

Hvert år reiser han rundt og besøker kaffedistrikter og små farmer, i land som El Salvador og Brasil.

- Vi har tre-fire relasjonsfarmer som vi kjøper kaffe fra, gjennom vår faste leverandør i Oslo. Disse farmene følger vi.

- Dere fører «rettferdig» kaffe?

- Det er et vanskelig begrep. Kaffeindustrien er ikke akkurat kjent for rettferdighet. Men vi vet hva som skjer med kaffen på våre farmer. Vi vet hvor mye bøndene får betalt og at pengene havner på rett sted.

Business i blodet

Når kaffegründeren snakker om penger, fremstår han litt motsetningsfylt. Han forteller om det første året. Da var omsetningen 965000 kroner.

- Jeg sto pal bak disken og øvde meg på å lage kaffe.

Nå - med snart ni kaffebarer - styrer Dromedar mot en årsomsetning på 40 millioner. I mellomtiden er kjeden solgt til Norgesgruppen. Og Preben er lønnsmottaker, som daglig leder.

- Ansvaret var for stort. Det var på tide å få friheten tilbake og slippe å ha pant i hus og hjem og kjerring og barn.

- Hva tjener du?

- Jeg begynte med 150000. I dag har jeg en normal lederlønn. Jeg har aldri drevet med dette for å bli rik. Vi skal selvsagt tjene penger, og jeg er opptatt av å få til gode avtaler.

- Da har du vel business i blodet?

- En onkel av meg drev sportsbutikk. Så vi har nok en viss kremmerånd i familien. Folk spør meg om vi har lykkes. Da blir spørsmålet hvordan du måler suksess. Vi driver en svær bedrift med mer enn 100 ansatte som får utfolde seg. Og vi har holdt på i 20 år.

Bak disken durer kverna i kaffemaskinen. Preben fortsetter å snakke. Vannet freser. Kunder skal ha espresso, cortado, macchiato og cappuccino.

Så spør han om vi vil ha en kopp til. Fotografen vil ha noe gøyalt. Preben foreslår kaffe nektar, med fløte og juice. Men først må han rydde av noen bord.

Åpne dører

- Som daglig leder er du ikke redd for å ta et tak?

- Her må alle bidra. Det vi gjør, er originalt og krever samarbeid. Da kan ikke noen av oss bare ta det med ro på toppen.

- Hvor mange er dere der?

- Jeg har to ved siden av meg på ledernivå. Hvert sted har en avdelingsleder som er ansvarlig for driften og de ansatte.

- Hva legger du vekt på når du rekrutterer?

- Personligheten. Håndverket og faget kan du lære. Vi ser om du passer bak baren og med gjengen du skal jobbe sammen med. Heldigvis har det aldri vært et problem å få tak i folk. Der er vi privilegert. Det popper inn søknader hele tiden.

- Og hvis en person med et uheldig ytre banker på døra?

- Har ingen betydning. Igjen er det personligheten som teller. Vi ønsker åpne dører for alle - uavhengig av hudfarge, kjønn, legning eller sosial status. Det gjelder både bak disken og ikke minst i kafeen. Alle skal ha råd til å kjøpe en kopp kaffe hos oss.

- Hva koster en kopp kaffe?

- Nå tror jeg en kopp kaffe koster 29 kroner.

Men kaffe er ikke bare kaffe, verken hos Dromedar eller hos konkurrentene. Så står man der da, i en kø som blir stadig lengre av folk som skal ha cappuccino, kaffe latte, macchiato eller cortado, tilberedt med en serie tilsynelatende uforståelige ritualer.

Trønder fra Gjøvik

- Må det være så mye styr rundt en kopp kaffe?

- Nei. En enkel kopp traktekaffe smaker også godt, bare traktingen foregår riktig, råvarene er bra og kaffen serveres med et smil. Når vi ønsker personligheter i baren, er det jo i håp om at noe av personligheten skal komme ut i den andre enden, i form av service og vennlighet.

- Uten at det tar for lang tid?

- Vi prøver å la være å dytte alle barista-greiene over på deg som kunde. Jeg tror nok vi tilhører den litt mer folkelige delen av kaffebarbransjen. Vi er litt mer nedpå; vi koser oss med det vi gjør.

- Tør folk servere deg kaffe?

Han blåser litt oppgitt over spørsmålet.

- Ja, selvfølgelig. Jeg blir ikke sur om kaffen er sur. Så gæli har det ikke blitt. Dessuten synes jeg det er vel så viktig hvem du drikker kaffe med, som hvordan den smaker.

Det er venner og kolleger som har omtalt Preben som en «going». Verdens snilleste. En ukuelig optimist. Han har ikke bare satt Trondheim på kaffekartet gjennom Dromedar. Han er trønder god som noen.

Enda han er innflytter.

Preben ler godt.

- Jeg tror nok det trønderske lynnet passer meg. Hva er det de sier igjen, når du for eksempel spør hvordan kaffen smaker? Det va itj så verst. Trønderen skal ha litt å gå på. Jeg liker det; synes det er kult.

Dugnadsbygd

- Navnet ditt høres nederlandsk ut?

- Stefaren min kom fra Nederland. Da jeg var liten, bodde vi på Hov i Land. Mamma var barnehagebestyrer ved Statens klinikk for narkomane, som det het den gangen. Der gikk barna til de ansatte.

I Nederland var en ung mann på jakt etter sommerjobb. Gjennom slektninger kom han til Norge og klinikken i Hov i Land for å arbeide som vaktmesterassistent.

- Der oppdaget han en flott dame. Det var morsan. Og hun var singel.

- Hun hadde fått deg som enslig mor?

- Hun var i et seriøst forhold. Men det gikk over styr. Pappa kom inn i livet mitt da jeg var to år. Siden har han vært der.

- Du er veldig glad i ham?

- Ja. Nå er farsan pensjonert og bor på Gjøvik. Vi flyttet dit da jeg var 15. På Hov i Land hadde jeg en fantastisk oppvekst. Det er et lite sted, kanskje med 6000 innbyggere. Det var en bygd med landbruk og skogbruk og en stor kontormøbelfabrikk. Folk kom flyttende dit og bygde hus, det lå en dugnadsånd over bygda.

Seierherrer

Minst en gang i året dro familien, mor, far og to gutter til farens fødeland.

- Vi pakket bobla, tok Kiel-fergen og kjørte av gårde. Både jeg og brorsan var superheldige. Vi fikk med oss Nederland som barn. Og morsan var fra Nord-Norge, ja biologisk er jeg 100 prosent nordnorsk.

Ferieturene nordover var på mange måter en reise inn i en annen kultur og en annen tid. Familien på morssiden var en skikkelig nordnorsk fisker- og landbruksfamilie.

- De drev en liten gård på Rognan i Salten. Det kunne være dårlige avlinger og dyr som døde. Om vinteren dro bestefar ut på fiske. Han jobbet også på anlegg, på tunnelarbeid. Det var farlig på den tiden. Bestemor bekymret seg.

- Litt som i romanen «Seierherrene» av Roy Jakobsen?

- Ja, jeg identifiserer meg veldig med de menneskene han skildrer. Bestemoren min ble sendt bort som tjenestejente da hun var 14 år. Det er rart å tenke på, for bare to generasjoner siden. Hun var en livskraftig dame. Da hun ble gammel, flyttet hun fra gården til en aldersbolig og fikk en ny vår. Hun døde som 96-åring, for fem år siden.

- Og bestefaren din?

- Han var mer preget av et hardt arbeidsliv og døde som 78-åring. Men begge fikk oppleve velstandsbølgen. Jeg husker da bestemor fikk en ny ovn i finstua. Den hadde en forgylt okse på toppen, og hun var så stolt og glad over å ha råd til å anskaffe seg den fineste vedovnen. Bestemor har betydd utrolig mye for meg. Hun har lært meg mye.

Krig og kjærlighet

- Som hva da?

- Kjærlighet. Og gleden over å få til ting, selv om du har lite. Historien om familien min. Plutselig, fra en dag til en annen, fikk de en krigsmaskin inn i huset, i det som til da hadde vært en idyll. Tyskerne okkuperte hele førsteetasjen på vei nordover, og det samme gjentok seg under tilbaketrekningen. Like ved, i Botn, etablerte tyskerne en av de største leirene for jugoslaviske krigsfanger. Det er fascinerende å høre om hvordan de taklet krigen og hva det gjorde med dem. Jeg er sjeleglad over at jeg fikk lov til å vokse opp med den generasjonen tett innpå meg. De historiene får ikke mine barn høre.

Historien om barna til Preben er nøye knyttet til historien om Trondheim. For hvordan endte han her, sånn omtrent midt mellom hjembyen Gjøvik og barndommens besteforeldrested på Rognan?

- Jeg drømte om å bli fotballproff. Da jeg var ferdig med videregående, søkte jeg Sund folkehøgskole på Inderøy. Det var Norges eneste med fotballinje. Jeg kunne spille fotball et helt år. Før det hadde jeg ikke noe forhold til Trøndelag.

Det skulle fotballgutten fra Toten raskt få. For ham, som digget å komme til «storbyen» Gjøvik som femtenåring, ble riktignok det første møtet med folkehøgskolen og Inderøya et sjokk.

- Skolen lå flere kilometer utenfor det lille tettstedet på Straumen. Vi bodde på internat og delte rom med andre. Det var en helt annen verden.

For unge Preben Oosterhof ble Sund folkehøgskole et lykketreff.

Folkehøgskolemann

- Tiden på Sund formet meg. Dette var i en brytningstid for folkehøgskolene. Tradisjonelt hadde spesialisering vært fyfy - underviste man i idrett, skulle det være hele bredden. Det samme gjaldt musikk. Men her gikk Sund folkehøgskole i bresjen og etablerte en egen linje for fotball. Året etter kom en jazzlinje, forteller Preben.

Så knyttet ble han til folkehøgskolen at han jobbet der i to år, som lærer på fotballinja og som miljøarbeider. På Inderøya møtte han Trine. Og da han skulle i militæret, ble han stasjonert på Persaunet.

- Trine er mammaen til mine to eldste barn, Petter (23) og Aksel (17). Jeg var 22 da hun ble gravid. I dag er vi skilt. Den tredje sønnen min, Oskar, er åtte. Han har jeg med Hege. Men vi bor heller ikke sammen.

- Du er ikke så flink til å holde på damene?

- Tydeligvis ikke.

Preben ler. Og understreker, alvorlig:

- I begge tilfeller er det snakk om gode, langvarige forhold. Det viktigste er at når jeg kikker meg selv i speilet, vet jeg at vi alle har det bra. Både store og små. «Alle mine» bor like i nærheten, på Singsaker og Tyholt.

For et år siden traff Preben Marte.

- Å få muligheten til å oppleve kjærligheten i voksen alder, er fantastisk. Hun er et anker i livet mitt.

Oppturer og nedturer har det vært. Tøffe tak. Det venner og kolleger sier er at Preben aldri lar personlige problemer gå utover jobben.

Han er hundre prosent til stede, profesjonell og dedikert.

Bærebjelken

Selv sier han: - Det er både en styrke og en svakhet. Kanskje har det også vært en flukt.

- Er det samlivsbruddene som har vært tøffest?

Et øyeblikk blir Preben Oosterhof stille, han som så langt har latt ordene trille ut av munnen som kaffebønner.

- Mamma døde i 2000. Hun ble bare 50 år. Vi var midt i oppbyggingsperioden her, hadde små barn og dårlig økonomi. Så ble mamma syk. Det var tøft for oss alle. Jeg sto på og jobbet døgnet rundt. Mamma støttet og backet meg opp, vi hadde lange og gode samtaler både på telefonen og når jeg dro hjem til Gjøvik. Hun var bærebjelken i vår lille kjernefamilie, den trygge havnen jeg vokste opp i. Da hun ble syk og døde, ble familien revet opp. Bare pappa og brodern var igjen, oss gutta.

Så blir han taus.

- Mamma er alltid med meg. Det som er så sårt, er at barna mine ikke får oppleve bestemoren sin, den dama hun var. Vi snakker ofte om henne. Yngstemann Jakob er også opptatt av det, han spør og vil vite, enda det for ham er er ganske fjernt i tid.

Kanskje ligner han litt på dromedaren der, i evnen til å fortsette å jobbe midt i krisen, slik dyret med pukkelen fortsetter å gå, ufortrødent videre, uten vann gjennom ørkenen.

- Den gang hadde jeg ikke noe valg. Jeg sto i forpliktelsene. Kanskje var det også en flukt. Jeg vet heller ikke hvor smart det har vært for meg og mine nærmeste, å være så ensporet.

For Preben Oosterhof har vært ekstremt opptatt av å lykkes med Dromedar.

- Til tider har det vært en bratt læringskurve. Og det har kostet. Men jeg ville ikke vært det foruten.

Øver hele natta

Fremdeles kan han våkne og tenke: Hvordan får vi det til? Hvordan fikser vi morgendagen?

- Jeg trodde jeg hadde vært med på alt. Men nå er vi inne i en periode med stor vekst. Utfordringene står i kø. Det er kjempegøy.

Spør du Preben Oosterhof hva han liker å gjøre når han har helt fri, er svaret enkelt:

- Å være hjemme. Lage mat. Sommeren har jeg og samboeren min, Marte, brukt på å pusse opp. Og jeg er så heldig å ha en 17-åring boende hos meg, med alt det medfører av gleder og frustrasjoner.

- Hvorfor ble du ikke fotballproff?

- Jeg var ikke god nok og kom ikke gjennom nåløyet. I stedet for å spille fotball, har jeg fått muligheten til å konkurrere i kaffe. Og til å være trener for et team som presterer på høyt nivå.

- Du har vunnet mange prestisjefylte konkurranser - nå sist prisen for Coffee of Good Spirits under NM i kaffekunst. Og en 13. plass under VM. Artig å vinne?

- Å vinne er gøy der og da. Men hva gjør du dagen etterpå? For meg er veien frem til resultatet morsomst. Tiden der du øver, biter sammen tenna og går ned i et mørkt øvingsrom. Så står du og øver på å lage kaffe hele natta, egentlig vanvittig. Der kommer egoisten og ekstremisten i meg frem.

Visjoner

Men også læreren og laglederen. To kolleger sto på pallen sammen med Preben under NM.

- I Dromedar har vi fått til et godt prestasjonsmiljø. Det er veldig tilfredsstillende å få frem andre som vinner.

Konkurranseånden er viktig. Kravene han stiller til seg selv og omgivelsene.

- Jeg kan nok være en prøvelse for alle dem som skal prøve å holde følge med mine krumspring.

Mulighetene han ser - som da han sammen med Betty Stjernen startet Stolt, kaffebaren som ga arbeidstrening til eks-narkomane. Drømmen om å gjøre noe med klimakrisen som truer kaffebøndene, globalt og lokalt.

Visjonene har han. Og, sier han selv, en irriterende tendens til å hoppe fort videre til neste prosjekt.

Der ligner han ikke på dromedaren.