Bestefaren til en jeg gikk på videregående skole med hadde én eneste leveregel som han fulgte livet gjennom: «Med en ståltrådbunt kommer du jorda rundt.» Han var gårdbruker, og han hadde alltid en kveil ståltråd liggende. Skulle noe fikses på gården, var det ståltråd som var løsningen. Samme hva som var galt med bilen, det kunne alltid fikses med ståltråd. Jeg er sikker på at om du lette deg frem til akkurat den riktige ståltrådknuten og tvinnet opp den, så ville hele bilen bli forvandlet til en haug med skrapjern der og da.
Sånn er det ikke lenger. Drar du til et verksted med bilen, kobler de en pc på den og sjekker loggen etter feil. Og du kan ikke lenger stikke en finger i en stikkontakt uten at eltilsynet kommer og truer med bruksforbud på hele kåken. Sånn er verden blitt.
Kan det være nødvendig å være så sint?
Og nå finnes det en app for alt. Elleveåringen har nettopp lært seg å løse Rubiks kube. Han ser etter spesielle mønstre, og han har lært seg hvilke bevegelser som får brikkene til å falle på plass der han vil ha dem. Ganske imponerende, om jeg skal være ærlig. Men så fant han en app. Så nå sitter han og tar bilder av kuben og legger inn i appen. Så forteller appen hvilke vridninger han må gjøre for å få det til. Sånn er verden blitt.
Følgefeil
Nå er det ikke sånn at jeg mener alt var så mye bedre før. Men noe var i hvert fall mer alvor. Overnattingsbesøk, for eksempel. Da, som nå, var det å overnatte hos en kompis noe av det beste livet kunne by på for en guttunge. Men den gang krevde det planlegging. Det gikk i hvert fall fire-fem samtaler frem og tilbake mellom foreldrene - på fasttelefon. Hva må du ha med? Sovepose? Håndkle? Dynetrekk? Liggeunderlag? Tannkrem? Får du mat der? Så syklet jeg de 200 meterne nedover gata med en oppakning som om jeg skulle være borte i 14 dager. For noen uker siden skulle elleveåringen overnatte hos en av sine beste kompiser, og da slo denne gamle ryggmargsrefleksen inn hos meg også. Jeg visste jo at han var i de beste hender, men jeg fikk ham til å sjekke med kompisen likevel. «Ta med tannbørste og Ipad, så klarer du deg», var varet. Sånn er verden blitt.
Jeg er da ikke helt idiot heller!
Så når dette leses, skal du ikke se bort ifra at jeg sitter under ei tvekroket bjørk langt til fjells og myser ut over et lite vann. Spent på om det skal komme et beist av en ørret og røske med seg mark, krok, snøre og dupp i et så voldsomt tempo at det knaker i godstanga oppe på land. Myggen suser rundt meg, og sola er i ferd med å dukke ned bak fjellryggen i vest. På et sted der jeg selv har båret med meg alt det jeg trenger for å overleve. Mat, klær og tak over hodet. Over blaut myr og opp bratte bakker. Over bekker og gjennom krattskog. Til en plass der ingen Ipad i verden kan redde deg når du blir kald, våt og sulten.
Hvis du ikke har lastet ned appen til Norsk Luftambulanse, da. Den som forteller dem på centimeteren hvor de skal komme og plukke deg opp hvis du har havnet i skikkelig trøbbel. Det er jo ikke lenger ei fjellbjørk i dette landet som ikke har 4G-dekning. Sånn er verden blitt.
Se flere tankestreif her: www.adressa.no/tema/tankestreif/