Rett på nyåret titta jeg oppi boksen i skapet og sjekka at alle hadde gyldige pass. Check! Litt utpå vårparten kom jeg på at noen land krever gyldig pass seks måneder etter hjemkomst. Det gjelder ikke Italia, fant jeg kjapt ut, likevel bars det oppi skapet for å kontrollere passene til ungene enda en gang. Check. Utløpsdato oktober, dette går så det suser. Noe naget meg bitte litt likevel, så jeg så over dem enda en gang til på forsommeren. Fortsatt check.
Ah, følelsen av å ha alt på stell.
På avreisemorgenen var koffertene klare, skoene på og mor samla sammen passene. Etter en siste sjekk, snur jeg meg mot Mannen; - Jeg får liksom et lite støkk hver gang jeg ser på ungene sine pass, men jeg vet jo at alt er i orden; Utløpsdato 25. oktober 2016, sier jeg, fortsatt sprudlende glad i stemmen, stolt over å ha full kontroll på alt.
Stillhet.
- Sa du nettopp 2016? spør Mannen, overraskende rolig, men likevel med en slags tone av uforløst torden i stemmeleiet.
Følelsen av sjokk.
Det viser seg at jeg har levd i en permanent tilstand av årstallsforvirring i over et halvt år. - Javisst er det 2016, har hodet mitt sagt hver gang jeg har sjekka passene. Det er fullstendig uforståelig.
Så vi hasta til Værnes med utgåtte pass. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fnyst over alle disse idiotene som skaper kaos ved å satse på nødpass i siste liten. Nå hadde jeg egenhendig plassert oss midt i samme kategori; «Komplett idioti». Far forsøkte tappert å være munter og blid overfor unger som gledet seg vilt, uvitende om at turen nå var i spill. Mor satt taus, omgitt av en ugjennomtrengelig sky av pessimisme, skyld og skam. Og et voldsomt behov for en syndebukk, en å rette et rettferdig sinne mot, en som egentlig hadde skylden. Men her fantes ingen formildende omstendigheter, ingen delt skyld, ingen andre å peke på. Bare verdens verste mor.
På Værnes var det ikke en politimann i sikte. Fotoboksen som brukes til å ta passbilder funket ikke. Telefonnummeret som sto på veggen var til sentralen der ingen kunne hjelpe en idiot på tur.
Følelsen av dommedag.
Dama bak innsjekkingsskranken sendte oss videre til Oslo uten pass, ettersom Italia tilhører Schengen og da skal man jo kunne reise papirløst. Men Google hadde allerede fortalt meg at du kommer deg inn i Italia uten pass, bare ikke hjem igjen. Det er en vesentlig ulempe, syntes vi.
I Oslo visste vi at det ventet kjempekø, kjeft fra myndighetspersoner og muligens vendereis til Vikhammer.
Følelsen av håpløshet.
Tenk å forklare til ungene at ferien er avlyst fordi mor har gjort en tabbe så idiotisk at man kan skrive soger om den.
Mor har havarert ferien, folkens.
Men se,- der var ingen kø, politikvinnen var vennlig, forståelsesfull og hjelpsom, fotoboksen fungerte, og nødpass ble utstedt på forholdsvis kort tid.
Følelsen av enorm lettelse.
Da vi en times tid senere satt og spiste en brunch på Gardermoen, og mor kunne slippe et lettelsens sukk og endelig møte blikket til små og store i familien, kunne ferien begynne. Vi skulle til Italia.
Følelsen av eufori.
Det ble en fantastisk tur. Men neste gang er det Mannen som sjekker passene!
Les også om Annemona som slett ikke brukte ferien på oppussing
Og om Harry som klipper plen på søndager,
mens Anne Marit har begynt å tenke på neste års konfirmasjon
