«Du skjønne ikke ka æ mene, du veit bare om musikk!»

Sa min eldste sønn til meg, en gang for halvannet år siden, under en av våre utallige friske meningsutvekslinger. Et utsagn jeg noterte meg, ikke først og fremst fordi det var så  morsomt, men fordi det var sant. Så altfor sant.

Noen av oss lever i evig angst for å bli avslørt, for at verden skal skjønne hvilke middelmådigheter vi egentlig er. Samtidig har vi et håp om at barna våre er de siste som gjør det, at det i alle fall drøyer til de er i puberteten før glansbildet går i oppløsning.

Så ble jeg altså grundig avkledd av en femåring. Som, til tross for tvilsom setningsoppbygning og diskutabel virkelighetsforståelse, så rett inn i sjelen min og visste hvem jeg var. Det er én eneste ting her i verden jeg kan mer om enn gjennomsnittet (mener jeg selv), og det er musikk. Alt det andre, og sikkert viktigere? Fint lite, for å være ærlig. Så kunnskapen om og kjærligheten til musikk er liksom det jeg har å føre videre.

Så langt med vekslende hell.

Jeg har vært endringsvillig, hilst strømmetjenestene velkommen med åpne armer. Uten altfor mange tårer pakket store deler av platesamlingen ned i pappkasser. Bare én ting har plaget meg. Mine sønner kommer sannsynligvis aldri til å sitte og lete etter musikk i min platesamling. Ved en tilfeldighet finne et album eller en sang som åpner verden for dem. I så fall ville jeg fortjene nesten like stor takk som artisten, har jeg tenkt. At det neppe noen gang kommer til å skje, er en erkjennelse som plager meg mer enn jeg liker å innrømme.

Samtidig har jeg sverget å aldri bli en sånn pappa som prøver å bestemme hvilke interesser barna mine skal ha. De blir nok ålreite karer selv uten kresen musikkinteresse og -smak. Men det får være måte på. Da jeg satte på Frank Ocean hjemme, fikk jeg beskjed om å skru av den fæle musikken. Synging på sengekanten er tidvis blitt mottatt med utskjelling og holding for ørene.

Sånn har det vært. Selv voksenmusikken som ikke er blitt aktivt mislikt, har liksom forsvunnet inn det ene øret og ut det andre. Tilsynelatende uten å ta omveier gjennom den uransakelige konstruksjonen en barnehjerne kan være, skapt undring og følelser. Men det har begynt å dryppe. En knapt hørbar nynning til blåserriffet på Amy Winehouse’ «You Know I’m No Good» her, et forsiktig «kan du skru opp litt, pappa» under Crosby, Stills, Nash & Youngs «Ohio» der.

Forleden, i bilen på vei hjem fra lørdagshandelen, kom spørsmålet.

- Kan du itj heller sett på dem som syng på norsk, pappa? Den like æ så godt.

Plata han ville høre, var «365 fri» av Tre Små Kinesere. Utgitt i 1990 og en så viktig del av min egen oppvekst at den er blitt tatt opp i blodet. Klumpen i halsen ble overraskende stor.

- Klart det, svarte jeg, litt for fort og litt for høyt, og fikk det i overkant travelt med å bytte plate.

- Klart det, gutten min.

Se flere tankestreif her: www.adressa.no/tema/tankestreif/