Jeg hadde kjøpt et par Adidas-sko som var kliss lik dem jeg gikk med i slutten av tenårene. Sex Pistols «Never Mind The Bollocks» var ukas album på en av NRKs radiokanaler, og jeg hadde kjøpt de siste platene til Neil Young og Randy Newman. På vinyl, selvfølgelig. Vi hadde ikke noe annet enn vinyl i 1977.
Jeg hadde nettopp flyttet hjemmefra og bodde i en sliten leilighet på Grønland i Oslo. Den lå i femte etasje. Bygården hadde ikke heis, det var bare kaldt vann i kranene, vi hadde ikke toalett, men utedo på gårdsplassen.
Allerede nå begynner jeg å høres ut som Monty Python-sketsjen der fire velstående gubber krangler om hvem som hadde den mest spartanske oppveksten:
- Vi var 150 stykker som bodde i ei skoeske midt på veien.
- Pappeske? Dere var heldige. Vi bodde i ei sammenrullet avis i en septiktank. Vi jobbet 29 timer i døgnet. Da vi kom hjem om kvelden, tok far livet av oss og danset på grava vår.
Jo, det var tøffe tider, men livet var i ferd med å begynne for alvor, så tilværelsen i femte etasje uten do var til å holde ut. 1977 var et unikt år først og fremst fordi jeg var 19, men også på andre måter. The Clash utga sin første plate og Television ga oss «Marquee Moon». Talking Heads debuterte med «77», reggaebandet Culture utga «Two Sevens Clash». Musikk var noe av det viktigste livet hadde å by på - og musikken fra den gangen sitter fortsatt som spikret.
Jeg blir aldri kvitt The Clash. Tenk på det, dere som er 19 i dag: I 2057 vil dere fortsatt ha Slipknot i bakhodet.
Det er mye annet dere må slite med. Alle valgmulighetene som gjør at dere roter rundt og ikke klarer å bestemme dere for hva dere skal finne på. Alle forventningene om at dere skal være så flinke til alt mulig, reise verden rundt, få dere flotte kjærester, bli stjerner på Youtube og Instagram og tjene masse penger i løpet av noen få år, kroppsfokuseringen som gjør at dere kjeder vettet av dere på treningssenteret flere kvelder i uka.
Du som har flyttet hjemmefra nå i høst, du har både varmt vann og vannklosett, men jeg tror jeg vet sånn omtrent hvordan du har det. Du fryder deg over å kunne sitte ved en skjerm så mye du vil uten at mor eller far sender sure blikk, du blir kjent med en ny by, du tjener kanskje egne penger, og du kan skulke forelesninger uten av noen fører fravær.
Friheten er fantastisk, men den skaper også en uro som vil vare lenge, for det er ikke enkelt å finne ut hva friheten skal brukes til.
Da er det greit om mor eller far en sjelden gang kommer på et kort besøk og lager taco og gir deg penger til nye joggesko. Et kort besøk av mor eller far vil være helt i orden, så lenge de klarer å skjule at de savner deg. For mens mor og far ser bakover, ser du bare framover.
Les også kommentaren: Livet kan bli bra, selv om du får en treer i matte