Tjue år gamle Anders Eggan sitter lett foroverlent. Den ene hansken faller naturlig over den andre, og han får det nonchalante uttrykket til en fotomodell idet han vipper hodet litt til siden.
Bak ham står faren, Øyvind.
Som snart skal hjelpe ham på med de tynne proffhanskene, se ham dypt inn i øynene og gjenta at han må slå først, alltid først, bruke beina og være i konstant bevegelse for ikke å bli truffet, mens han smører sønnens ansikt inn med feit vaselin for å forebygge kuttskader.
Og moren, Tonje.
Som før helga reserverte 30 hotellrom i Tønsberg for trøndere som ville se sønnen debutere som proffbokser i «Oslofjord Fight Night», et stevne som ble arrangert av Cecilia Brækhus, verdensmesteren som fikk den norske regjeringen til å legalisere proffboksing.
Bokseren Anders er et familieprosjekt.
Og proffdebuten er ett steg på veien mot å ta OL-gull i Tokyo 2020, i så fall Norges første boksegull siden Otto Wessel von Porat beseiret danske Søren Petersen i 1924.
-Vi må sette oss noen hårete mål, og målet mitt er å bli en av verdens beste profesjonelle boksere. I snart to måneder har jeg kun tenkt på min første kamp som profesjonell. Jeg har aldri vært bedre trent, sa Anders Eggan på vei sørover mot Stokke i forrige uke.
Så skjedde det noe.
Men la oss først gå tilbake noen uker, til gymsalen på Lilleby skole.
En type besettelse
Anders dukker for et slag, slår en venstre-venstre i løse lufta, og så en rett høyre mens han hele tiden gjør myke fjærbevegelser med føttene.
Skyggeboksing, forklarer faren. Det ser kanskje lett ut, sier han, men det vanskeligste er å beholde konsentrasjonen. Ikke slurve. Ikke gjøre det halvveis. Du skal aldri gjøre ting halvveis.
Anders var elleve da faren første gang tok ham med til gymsalen på Lilleby skole for å trene med bokseklubben Trym, en klubb farfaren hans startet med noen kompiser tidlig på syttitallet. Hele farssiden var besatt av «The noble art of self defence», og faren Øyvind hadde tatt gull i nordisk mesterskap.
Moren Tonje hadde i det lengste forsøkt å holde igjen.
På nært hold hadde hun sett Øyvinds store bokseglede, men hun hadde også erfart at en russer med gulltann behøvde kun ett slag - BANG! - for å sende mannen hennes i gulvet under en landskamp. Selv husker ikke Øyvind noe fra den matchen, bortsett fra at han resten av kvelden satt med en pose is mot kjeften.
Nå sitter Tonje på scenen i den lille gymsalen og ser sønnen finpusse teknikken.
Ringenes herre
Ingen norsk bokser er i nærheten av Anders Eggan når det kommer til teknikk, ifølge boksetrener Ulf Johansen, som i sin tid trente proffboksere som Steffen Tangstad og Ole Klemetsen. I dag driver Johansen sin egen boksegym fra en shabby garasje i Torrevieja, Spania. Men ekstrem teknikk er ikke nok, du må også ha en indre kjerne av råskap for å bli best, og det vet vi ikke om Anders har før han har møtt de beste, hadde Johansen forklart på telefon.
Minst fire uker i året trener Johansen Anders og Øyvind som et team, og det var Johansen som knyttet «Team Eggan» til «First Lady Promotions», selskapet til Cecilia Brækhus som lenge har forsøkt å bygge en stall av norske proffboksere hvor det på herresiden har skjedd lite interessant siden Steffen Tangstad og Ole Klemetsen bokset. Under ti norske boksere går i dag profesjonelle kamper.
- Steffen Tangstads kropp kunne ta imot enorme treningsmengder. Ole Klemetsen kunne slå høl i et murhus. Cecilias evne til å blokkere ut all støy er sinnssyk. Og Anders har, i tillegg til en ekstrem teknikk, landets desidert beste amatørtrener i faren sin. Jeg vet at Anders har det riktige apparatet rundt seg, og derfor gidder jeg å jobbe med dem, sa Johansen på telefonen.
Før han tegnet et bilde av proffboksing som en salig blanding av idrett og business, noe som kan oppfattes som både fantastisk og motbydelig på en gang, og som bottom line handler om å slå motstanderen i gølvet. Det er det folk kommer for å se. Det er det tv-selskapene betaler for.
Slik har det vært siden Muhammad Ali møtte George Foreman i «The rumble in the Jungle». I Zaire. 1974. Hvor Ali lot Foreman denge løs på seg i syv runder før han dunket ham ut i den åttende, i den første idrettsbegivenheten som ble tv-sendt til over en million mennesker
Proffboksing uten tv er som et parforhold uten sex, og Anders Eggans debutkamp som proff sendes også på tv. Akkurat nå befinner han seg i hjørnet av en gymsal hvor han denger løs på noen «puter» i armene på faren, og slagene er så harde at faren av erfaring vet at han i løpet av natta må sluke noen paracet mot tannpine i skuldrene.
Mor, redd den store smellen
Med boksehansker er det vanskelig å styre en vannflaske, og Anders får hjelp av moren i de korte pausene. Så sier han noe, og moren leter fram ei Bon Jovi-låt på telefonen hans, den samme sangen som skal fylle hallen når han lørdag løper forbi et, bokstavelig talt, berusende publikum i Oslofjord Convention Center.
Oh, we're half way there
Oh, livin' on a prayer
Take my hand, we'll make it,
I swear
Oh, livin' on a prayer
I løpet av det siste året har Anders over sytti reisedøgn alene, og over femti med faren, for å trene med boksere i utlandet, hovedsakelig London.
- For å være ærlig har jeg ikke turt å regne på hva dette koster, men de siste tre årene har vi i alle fall brukt hundre tusen kroner året på boksinga. Vi kunne ikke gjort dette om vi hadde flere barn, men vi har bare Anders, og vi får bruke penger på oss sjøl når vi blir eldre, sier Tonje.
Dessuten betyr denne satsingen at de får være mye sammen med sønnen, og hun blir glad av å se hvor artig Anders og faren har det med boksinga, selv om hun som mor gruer seg til hver eneste kamp.
- Før kampene blir jeg fysisk dårlig og strever med å få i meg mat. Jeg er kvalm, svetter, og føler meg uvel. Jeg er ikke redd for at Anders skal tape, men jeg er redd den store smellen.
Den store smellen som sender ham i gulvet så hardt at han knapt kan reise seg.
Men så langt har det gått bra.
Anders har aldri havnet i gulvet, og kun to ganger har han tatt «stående telling» på de over seksti amatørkampene han har bokset. Han er nordisk mester for juniorer, og ble nylig norsk mester i seniorklassen. Men proffboksing er noe annet enn amatørboksing.
Far, husker grisebank
Det er snart tre år siden regjeringen, sammen med Venstre, sørget for at proffboksing igjen ble tillatt etter å ha vært forbudt siden 1981. Men bildet av statsminister Erna Solberg, hvor hun poserer med tittelbeltet til Cecilia Brækhus, har ikke stoppet nevrokirurgene i å gjenta sine advarsler.
Dementia pugilistica, også kalt boksedemens, skal ha gitt 17 prosent av proffboksere under 65 år plager som hukommelsesvansker, humørendringer, uklar tale og aggressivitet. Og en tidligere amerikansk undersøkelse viser at 112 av 224 undersøkte proffboksere hadde «sikker hjerneskade».
«Proffboksesirkuset er et slag i trynet på den dannede norske middelklassens estetikk», skrev kommentator Andreas Slettholm i Aftenposten da Brækhus kronet seieren for proffboksing med en knockout: «For mens sprangridning, cheerleading, rugby og motorsport tillates tross betydelig skadepotensial, forblir boksing fortsatt kontroversielt».
I mellomkrigstiden, da Norge var preget av en stor arbeiderklasse, trakk boksere fulle tribuner på Bislett stadion.
«Men så ble Norge rikt og kulturelt forfinet. Og boksingen, i likhet med mye annen arbeiderklassekultur, mistet posisjonen,» skriver idrettsfysiolog Mads Drange i Morgenbladet.
- Men du skal argumentere ganske godt for deg hvis du hevder at det er sunt å bli slått i hodet, ler Øyvind.
- Jeg har lest referatet fra din siste kamp i karrieren. Du var tjue. Og du fikk skikkelig juling?
- Jeg husker det stevnet, det var på kulturhuset Isak og jeg bokset mot en svenske som var aktuell for OL. Jeg fikk grisebank.
- Hvordan føles det å få grisebank?
- Det gjør ikke vondt, til det har du for mye adrenalin i kroppen, men du føler deg så alene og hjelpeløs, det eneste du ønsker er at noen skal hjelpe deg med å få stoppet kampen.
- La oss si at Anders blir slått i bakken, slik du ble mot den russeren med gulltanna?
- Alt vi trener på handler om at det ikke skal skje, men sjansen for at det skjer er like stor som at du tryner i hoppbakken. Det skjer ikke der heller, men det skjer.
- La oss si at Anders ligger der. Og han reiser seg ikke, ikke med en gang?
- Da kommer jeg til å grine. Jeg blir jo også fysisk dårlig hver gang han bokser. Men faren for at han skal bli alvorlig skadet av boksing er etter min oppfatning mindre enn om han hadde drevet med toppidrett innen alpint eller fotball, for eksempel, hvor utøvere sendes utpå med bandasjer rundt hodet etter en smell. I boksing skjer ikke det, her gjennomgår du møysommelige medisinske tester, og får karantene etter en knockout. Boksing kan være farlig, ja, men etter et liv i dette miljøet kjenner jeg ingen som er blitt livsvarig skadet av boksing. Men jeg skjønner jo at mange reagerer mot selve ideen boksing, selve poenget er jo at du skal slå motstanderen din i trynet - og at det skal gjøre vondt.
Tonje sier hun stoler på Øyvind, og at det hele tiden har vært en forutsetning at han sitter i hjørnet under kampene. Hvis smellen kommer, skal Øyvind være der for Anders, sier hun.
- Skal du på proffdebuten?
- Ja, jeg har sett alle kampene hans til nå, men et par ganger har jeg vurdert å gå ut.
- Når?
- Når motstanderen er tøff og Anders får kjørt seg, da kjenner jeg at jeg ikke vil se mer.
Så kommer Anders bort, tørker kroppen med et håndkle og sier det verste de kunne gjort mot ham, er å nekte ham å bokse. Anders ser ikke på boksing som slåsskamp, sier han, og bruker ord som teknikk, angrep, forsvar, utholdenhet, dans og kontring.
- Jeg vil vise hvor god denne teknikken kan være, hva jeg er god for. Å treffe, men ikke bli truffet selv, sier Anders, mens noen guttunger spenner lange tau mellom veggene i gymsalen for å lage provisoriske bokseringer.
- Vi har en boksering liggende på lager et sted i byen, men vi har ikke noe sted vi kan sette den opp, sier en sped fyr på en av benkene.
Det er Robert Walstad, hovedtrener og ildsjel i Trym, bokseklubben han var med på å stifte sammen med farfaren til Anders.
Walstad teller.
Klubben kan vise til 91 NM-gull. 12 nordiske gull. Og fire EM-medaljer. Fire av klubbens medlemmer har gått profesjonelle kamper, og nå kommer Anders.
- Ingen andre norske klubber har fostret flere profesjonelle boksere enn Trym, smiler Walstad.
En bergenser til kvelds
Noen dager senere.
I mangel på boksering, trener Anders forskjellige steder i byen. Nå skal han sparre mot Adam Mekdad, en tidligere profesjonell bokser som Team Eggan har leid inn fra Bergen.
Anders snører de høye bokseskoene, og får hjelp med bandasjene av Thom Whillock, en engelsk boksenerd som er knyttet til Team Eggan. Otto Wessel von Porat, Norges siste olympiske mester i boksing, var en kul fyr med sigar i munnvika, smiler Whillock, og forklarer de nye reglene som nå gjør det mulig for profesjonelle boksere å delta i OL.
Men nå er det spanjolen Ismael Peregrina som gjelder, Anders motstander på lørdag.
- Hva vet du om ham?
- Jeg vet at han har fire proffkamper og er en tøffing. Og at han er ti år eldre enn meg, noe som betyr at jeg er friskere enn han.
- Det sitter i hodet?
- Om du ikke er klar i hodet, er du ferdig. Jeg får hjelp med den mentale treninga av Olympiatoppen, men jeg er alltid skittnervøs før en kamp. Før kamp ønsker alle boksere at de i stedet hadde valgt fotball som sin idrett, den som sier noe annet, lyver.
«Å danse sjakk»
Så starter sparringen, og ringside står onkel Roar Eggan med sitt skarpe blikk. Du finter med ei hånd - du kan finte med hodet også, eller ei skulder - og så smeller du til, forklarer onkelen som har sett Anders neste motstander på video.
Spanjolen er ingen «journeyman», sier han, ingen «on-the-road fighter» eller «tomato can» som er betalt for å få andre boksere til å se bra ut i ringen, noe som ikke er uvanlig i profesjonell boksing, men en mann som slår like hardt som en hest sparker, og er villig til gjøre nesten hva som helst for å bli stjerne på den profesjonelle boksehimmelen.
- For å lykkes i dette gamet er det lurt å blinke deg ut av køa og gjøre ting litt annerledes. Det er det Anders gjør nå, og familien hans er en viktig celle for å lykkes. I dag holder det ikke med en trener, du må ha cellene rundt deg for å nå målene, sier onkelen og setter blikket i Anders som leker seg med den innleide bergenseren.
- Vakkert?
- Steintøft. Boksing er å danse sjakk. Det er en hard idrett. Det er naturens egen idrett, det der.
Anders rammer bergenseren med det ene trefferen etter det andre, og Øyvind roper at sønnen ikke behøver å følge opp alle slagene, han bokser tross alt med en gjest av familien.
- Ikke hør på han, roper bergenseren,- følg opp, slå meg! Slå! Slå!
Så er treningen over, og det renner en bekk av svetteperler over tatoveringen Anders tok på Miami Ink. Det er en tiger, og ordene som Cæsar rapporterte til det romerske senatet etter å ha beseiret Pharnaces II av Potus i slaget ved Zela:
«Veni, vidi, vici»:
«Jeg kom, jeg så, jeg seiret».
Så kommer Tonje, moren, med noen isposer, og så drar hele følget hjem til familien Eggan for å spise taco og se boksing på tv, og en smilende bergenser setter seg i sofaen med en pose is mot haka.
Vil ha mer sinne
Ulf Johansen, han i Spania, som er en slags trener for Team Eggan, mener Øyvind må bli en sintere trener for å lokke udyret ut av sønnen. Men Øyvind sier han ikke er typen som blir sint, og i samspill med Anders er det mer effektivt å være en hviskende trener, tror han.
Ø: Du må være sint, sier Ulf til Anders. Du må ønske å skade motstanderen, sier han, fordi motstanderen tenker akkurat det samme. Når Anders skal opp mot spanjolen, må han tenke at han går inn for å drepe ham.
T: Ikke drepe! Det blir helt feil å si det på den måten!
Ø: Du skjønner hva jeg mener, vi snakker om et killerinstinkt.
T: Ja, han må jo ville ham vondt.
Ø: Spanjolen kommer med tynne hansker for å gjøre det samme mot Anders. Hvis han ikke er psykisk klar for å gjøre det samme, får han det tungt.
T: Men etterpå kan de gi hverandre en klem.
- Er du klar for dette da, Anders?
- Folk som kjenner meg, skjønner ikke at jeg driver med boksing, jeg er jo den snille typen, liksom. Men i ringen er det som om det klikker for meg, jeg går jo ikke inn i ringen med et ønske om å være kompis med den andre.
Å bokse er et adrenalinrush, forklarer Øyvind. På det siste stevnet ble en av kampene stoppet etter tjue sekunder, og han som tapte gledet seg allerede til neste kamp.
- Jeg tror det er dette alle som driver med kampsport søker, kicket, du blir en adrenalinjunkie. All toppidrett er ekstrem, og da må vi som sikter mot verdenstoppen tåle det ekstreme.
Meldinger og likes
Så er det en annen kveld, og Øyvind har hentet middag fra et firma som leverer mat til toppidrettsutøvere. Anders ligger i sofaen med ispose på en betent legg.
På veggen henger et familiebilde hvor Anders og faren holder nevene opp mot hverandre mens de smiler. På sosiale medier omtaler Anders faren sin som sin beste venn og trener. På en hylle står diplomet han fikk av Trondheim kommune under den siste Idrettsgallaen, et idrettsstipend på femti tusen kroner. Han klipte av seg det lange håret før den gallaen, til irritasjon fra fotografen som hadde fulgt ham noen uker.
Posering er en del av profflivet, smiler Anders, og det er jo dritkult med all oppmerksomheten, sier han, da får jo boksesporten litt omtale, og han får enda flere likes og meldinger fra damer han ikke kjenner.
- Hva skriver de?
- Må jeg gå inn på det?
- Ja.
- Noen er jo litt mindre sjenert enn andre, for å si det sånn. Men jeg synes det er dritkult, jeg.
Og i Spania sitter Ulf Johansen, treneren, og sier det kan være noe stort i sikte.
- Altså, blir du europamester i proffboksing, da er du dobbelt så god som Rosenborg. Blir du verdensmester i boksing, snakker vi ikke om Liverpool, da snakker vi Barcelona og Real Madrid til sammen! Skjønner du?
- Da snakker vi penger?
- Ja, er du gæren, da snakker vi voldsomme beløp. Altså, verdens to best betalte idrettsutøvere er boksere, og vet du hva Floyd Mayweather satt igjen med etter den siste kampen? 500 millioner dollar! Fire milliarder kroner! Det er ikke mulig å tjene det fra Norge, men du kan nå veeeldig store beløp om du blir profesjonell mester, da kan du bli så rik som du bare vil!
Og i en sofa hjemme på Strindheim sier en tjueåring at han vil kunne leve av boksinga, leve godt, og gi noe tilbake til foreldrene som har støttet ham hele tiden. Han synes ikke det er for drøyt å sette seg et mål om å bli best i verden. Det er lov å ha drømmer, smiler moren. Det er lov å ha hårete drømmer, smiler faren.
T: Og hvis du ikke lykkes kan du jo begynne på brannskolen.
A: Det sier du fordi du ikke vil at jeg skal være profesjonell bokser.
T: Du kommer aldri til å bokse profesjonelt, sa jeg før, det ville jeg aldri tillate. Men her hjemme tapte jeg etter hvert alle diskusjonene om boksing 2-1.
Ø: Du mistet dobbeltstemmen din den dagen du var uenig med oss, haha. Men nå får vi bruke den første proffkampen til å tøffe oss litt, så får vi se om Anders har stålet og den ramma som Ulf snakker om.
- Bokseren Muhammad Ali sa en gang at mestere ikke blir skapt i gymmen, men ut av noe de har dypt inni seg, et ønske, en drøm, og at viljen må være enda sterkere enn ferdighetene?
A: I virkeligheten har jeg slitt med det der, jeg har vært svak mentalt. Jeg var redd og nervøs, og grein før hver kamp da jeg var mindre. Sa noen noe negativt om meg, ble jeg helt nedfor. Men boksinga har gitt meg en sinnssyk selvtillit. Noen synes kanskje jeg er blitt vel høy på meg sjøl, men du skal være litt høy på deg sjøl, du skal synes godt om deg sjøl! Men du skal fortsatt være det som på engelsk heter... humble.
Nesebeintrikset
- Du, en annen ting. Er det noe i det der at profesjonelle boksere opererer ut nesebeinet?
Anders ler.
Faren smiler.
Moren ser på Anders og sier han må vise det trikset han lærte av Ole Klemetsen, proffbokseren som ble kalt Ole Lukkeøye fordi han slo så hardt at motstanderne sovnet.
- Se her, trykk tommelen din hardt mot nesebeinet. Hardt! Sånn ja! Og så sitter du sånn ett minutt.
Så sitter vi der og trykker, og litt senere er det så mørt at vi kan trykke nesene våre helt flate.
- Dæven, nesen er som gelé!
- Det var helt sjukt da Ole Klemetsen gjorde det der trikset, nesen hans forsvant inn i ansiktet.
Sier Anders.
Og så ler han, og sier:
- Jeg skal bli verdens peneste proffbokser.
Sist lørdag:
Anderts Eggan fikk sin debut, men ikke mot Ismael Peregrina. Den spanske bokseren trakk seg på grunn av skade.
Men i tolvte time dukket Louis van Poetsch opp, en 27 år gammel brite med hele 60 proffkamper. 53 av dem hadde endt med tap. Ti på knockout.
-Snakker vi her om en «journeyman», en «on-the-road-fighter», en «tomato can» som er betalt for å tape?
-Helt ærlig, jeg aner ikke hvem denne bokseren er. Vi skulle helst møtt spanjolen, men så ble det som det ble denne gangen. Det viktigste nå er at Anders får startet på sin proffkarriere.
Sa Øvind Eggan, far og trener, like før kampen.
Mens Tonje, moren, forberedte fest for de femti trønderne som hadde kommet ned for å se Anders debutere.
Etter kampen klatret Eggan opp i tauene med et seiersbrøl.
Han vant kampen klart. En leksjon i teknisk boksing, sa eksperten på Viasat, som sendte kampen. Og Team Eggan var allerede før kampen spurt om å stille på et nytt proffstevne.