Kalenderen viser midten av november. På mange måter den mest meningsløse måneden av dem alle. Ikke er det høst lenger, og ikke er det vinter. Sånn midt imellom, med regn en dag og snø den andre. Noen av oss har opplevd en førti, femti slike novembre før, men jeg vet ikke om vi har lært så mye av det.
Grønn seriemorder
På veiene blir det kaos med det samme gradestokken kryper ned mot null. Selv om årets første snøfall har vært behørig omtalt på adressa.no, går det liksom ikke inn i hodet at sommerdekk på snø er en dårlig kombinasjon. Vi blir liksom aldri helt klar til vinteren vi vet kommer.
Jeg lar meg provosere en smule over trøndere som åpenbart tror at vinteren sikkert ikke kommer så brått i år. Over dem som lar vinterdekkene bo på et dekkhotell gjennom sommeren, og som ikke har sørget for å bestille seg time til omlegging før det hvite teppet legger seg over byen. Men jeg er ikke stort bedre på slik planlegging selv.
Mamma og jeg er skikkelig uvenner
Jeg må innrømme at også min evne til å lære av egne feil til tider er nokså begrenset. Oppe på Byåsen i Trondheim burde hageriva og gressklipperen flyttet inn under tak lenge før vi kommer til november på kalenderen. Snøfreseren burde fått ny olje og vært testet ut til snøfallet vi alle vet vil komme. Hagemøblene har ingenting å gjøre på terrassen nå som minusgradene har dukket opp. Jeg vet jo alt dette, men det er ikke alltid så lett å omsette erfaring og kunnskap til handling.
Gi meg ei helg med sol og mildvær. Slik at den første snøen på plena tar seg en tur. Under den dukker det helt sikkert opp en spade, en hagerive eller annet ræl som hører en annen årstid til. Før november går over til desember skal jeg kunne si at jeg er klar for vinteren.
Det er i alle fall planen.