For 130 år siden het det området vi i dag kjenner som Nedre Elvehavn Rosenborgfjæra. Trondhjems Mekaniske Værksted, som opprinnelig holdt til på Øvre Bakklandet, bestemte seg i 1886 for å flytte sin virksomhet nettopp til denne fjæra på Rosenborg. De ansatte en moderne utdannet ingeniør til å bygge opp verkstedet, og under Hans Georg Jürgens ledelse ble TMV på Rosenborg en arbeidsplass med 500 – 600 mann på lønningslista. Arbeiderne og familiene deres trengte boliger, og slik ble bydelen Rosenborg/Møllenberg bygd ut i hui og hast på slutten av 1800-tallet. Direktør Jürgens selv bodde nok mer kondisjonert, og hadde ikke minst mulighet til å trekke seg tilbake til sitt landsted om sommeren. Det er nå turen går til Ånøya, den ti kilometer lange innsjøen i Melhus kommune. Her kjøpte Jürgens en stor eiendom og begge øyene i innsjøen, og etablerte seg på et landsted slik at han med kone, sju barn, tjenerskap og privat dampbåt kunne nyte landlig fred og ro, langt vekke fra skipsverftets travle hverdag.
Interessert i boligsaker med lokalhistorie? Da bør du også lese denne reportasjen fra Snåsa.
Sønnens hyttetun
Det er Tove Gjerstad som setter oss på sporet av dette vesle stykket lokalhistorie når vi besøker henne på hytta ved Ånøya. Riktignok ikke på Jürgens gamle landsted Granhaug, men forbindelsen er allikevel sterk og klar.
Denne hytta, som ble bygd på 1920-tallet, ble nemlig satt opp av en av Jürgens sønner, Kåre. Han utdannet seg til arkitekt og valgte å bygge seg et lite hyttetun på en haug – en 13 mål stor eiendom, i høvelig nærhet til familiens landsted. Riktignok solgte han Halsteinshaugen etter at han hadde bygd tunet ferdig, men æren for å stå bak hyttetunet, skal han allikevel ha. Senere bodde lensmannen i Strinda her, noe som sannsynligvis forklarer hvorfor dette var et av de første husene på Hølonda som fikk innlagt telefon.
Det har gått fem år siden Tove ble overtalt til å bli med for å se på stedet. Tanken på å ha hytte hadde grodd fram over noen år, og Tove og mannen Helge fulgte med litt i markedet. Hun ville på fjellet, han var tiltrukket av sjøen. Ånøya var ikke på radaren, de bor i Melhus og hadde tenkt seg et stykke vekk med hyttelivet. Så den første sommeren dette stedet dukket opp på finn.no, la de bare så vidt merke til det. Sommeren etter – bestemte Helge seg for å kjøre en tur sammen med sønnen. Tove ble ikke engang med, hun skulle jo slett ikke ha hytte i dette området.
- Da Helge kom hjem, sa han «Tove, vet du, du er nødt til å være med å se». Så ble det til at vi kjørte oss en tur. Og da var det gjort.
Tove forteller at hun falt for roen oppe på haugen. For atmosfæren som skapes av de gamle husene rundt tunet. Kjente umiddelbart at dette var et godt sted å være. I ettertid har hun kommet i kontakt med Jürgens etterkommere, og utveksler bilder fra da og nå med dem.
- Det er stort, og gjør historien ekstra verdifull for meg, sier Tove.
Egentlig ikke hyttefolk
Det var stort behov for vedlikehold da de overok, og Halsteinshaugen var temmelig gjengrodd. Tove anslår at de har felt om lag 100 grantrær, i tillegg til de nesten 30 som stormen Ivar hjalp dem med. Nå er det atter utsyn over vannet – og de har ved for resten av livet.
Tove forteller at de aldri har vært typiske hyttefolk. Det var først i voksen alder, når ungene var store, at tanken begynte å modne. Det var jo så hyggelig å være på besøk hos venner på hytta. Skulle de kanskje prøvd seg på hytte allikevel?
- Vi vurderte muligheten for å bygge, men Helge mente at nei, da ville det ta mange år før vi hadde det ferdig. «Jeg vil ha hytte nå», sa han.
Tove ler ved tanken. Det ble jo hytte med det samme, men siden de kjøpte den har det vært sammenhengende arbeid. De har kjøpt traktor for å ruste opp veien og dra fram tømmer. Kviste, barke, tørke – det må til for å få tømmerstokker til rehabiliteringen av stabburet.
- Kaillen er en aktiv fyr, han må ha noe å holde på med, slår Tove fast.
Overtok med alt innbo
Da de overtok hytta, fikk de alt innbo med på kjøpet. Og alt rot. Det har vært en prosess å finne ut hva de skal ta vare på og hva som må ut.
- Det var en utfordring å ta over alt interiør etter den forrige eieren. Du skal gjøre det til ditt eget, men samtidig ta vare på stedets sjel. Gamle ting er fint, men så må du finne en balansegang slik at det ikke blir et museum.
Noe av det første Tove bestemte seg for å bytte ut med moderne komfort, var salongen. Det var for så vidt en enkel avgjørelse å ta, siden salongen som sto på hytta var fra 90-tallet. Alt fra den epoken fikk fyken ganske så kjapt. Siden har det vært en mer overveid prosess. I dag er det ikke så mange av de gamle hovedmøblene som står igjen. Akkurat nå er kjøkkeninnredningen i sentrum for grubleriene. Kjøkkenet er originalt, er veldig sjarmerende og særpreget – og upraktisk.
- Jeg ønsker meg nytt og praktisk, men man kan jo ikke bare hive ut noe sånt som dette, sier Tove, og peker på et kjøkken med kunstferdig malte fronter i grønt og rødt. Den vedfyrte kjøkkenkomfyren står her fortsatt, men har fått selskap av en elektrisk etterkommer. Kjøleskapet er også moderne, og Helge og Tove lurer fælt på hvordan de skal få disse hvitevarene til å gli bedre inn i det gamle kjøkkenet – hvis det er slik at de skal beholde det. Foreløpig har de nøyd seg med nye benkeplater og den vasken de satte inn da de la vann inn til hytta.
- Da vi overtok var det litt provisorisk innlagt vann i den ene boden. Vi har bygd toalett og bad i annekset, og da vi gravde og la vann dit, la vi samtidig inn til hovedhytta, forteller Tove.
Særløsninger
Vi går en runde i hytta og kikker på spor etter den unge arkitekten som en gang var byggherre. Var det hans kreativitet eller datidens skikk for plassbesparende løsninger som er bakgrunnen for trappeløsningen opp til loftet? Det er ikke godt å si, men trappa med den spesielle portalen er i alle fall tilpasset stuas falske himling, som utvilsomt er laget for at rommet skulle få et symmetrisk tak.
Peisen med kleberstein i er en historie for seg. Den nyeste delen av historien er at Helge og Tove har satt inn en moderne klebersteinpeisovn i grua. Den eldre er at unge Jürgens visstnok fikk kjøpt peisen på en husmannsplass. Det må være grunn til å anta at husmannen har jobbet som steinhugger på en kirke, for noen vanlig husmannsplasspeis er det ikke. Det er slike detaljer som setter en spiss på historien om hytta på haugen ved Ånøya.