Vi møter Sylvia i bakgården i Gregus gate 10. Her har hun bodd i ni år.
– Samfunnet vårt trenger en motkultur mot dette at alle skal eie hver sin bolig. Svartlamoen er et sted hvor folk med mindre tilgang på økonomiske ressurser har en sjanse til å få seg en bolig. Selv ville jeg ikke hatt mulighet til å komme inn på boligmarkedet nå. Heldigvis har jeg ikke behov for det heller, siden Svartlamoen finnes, sier Sylvia Helle.
Bodde du i Trondheim på 90-tallet?
Da husker du kampen om Svartlamoen. Kommunen planla å rive det slitne arbeiderstrøket mellom toglinja og industribyggene på Reina. Bilforretningen Strandveien Auto ville utvide og pekte på at området allerede på 50-tallet var blitt omregulert fra bolig til industri.
Det som sto i veien var ungdommer med ønske om en alternativ livsstil. De hadde flyttet inn i husene på 80-tallet, og nå, på 90-tallet, ble det kamp om området. Det var husokkupasjon, trusler om sammenstøt og riving og vernende støttemalerier av Bleken og Gullvåg på husveggene. Enden på protestvisa ble at kommunen kjøpte ut næringsarealet og gjorde ny tomt tilgjengelig for Strandveien Auto på Tunga.
Svartlamoen skulle bli et «byøkologisk forskningsprosjekt». Et sted der alternative boligmåter kunne prøves ut, og der en boligstiftelse leier eiendommene og husene fra kommunen for en lav pris. Til gjengjeld skal stiftelsen sørge for vedlikehold av husene og husrom til folk som ønsker en alternativ livsstil.
Strålende fornøyd
Svartlamonittene vant kampen for å bevare området i 1998. De unge okkupantene ble voksne og så en framtid for bydelen sin. Det ble en regelrett babyboom på starten av 2000-tallet. I dag har Svartlamoen om lag 250 beboere. Over 50 av dem er barn. Sylvia fra Elnesvågen er mor til to av dem. Familier blir prioritert når større leiligheter blir ledige, og Sylvia er glad for at hun de siste seks årene har fått leie det hun synes er en av de fineste leilighetene i området.
– Det er så herlig høyt under taket her. Og så er vi heldige, for det er ikke så kaldt.
Det kunne vært ment i overført betydning, men Sylvia snakker faktisk om de fysiske forholdene. Noe av det siste kommunen gjorde før de bestemte at området skulle rives, var å skifte vinduer og oppgradere badet i dette huset, forteller hun.
Badet, ikke badene. Alle fem leilighetene i bygården deler på ett bad i kjelleren.
– Det er jo noen utfordringer knyttet til dette, men det er også en vanesak, sier Sylvia.
Enkel vask, hårstell og sminking kan hun og jentene like gjerne gjøre på kjøkkenet. Det handler om å frigjøre seg litt fra tanker om hvordan noe «må» være.
God på gjenbruk
Leiligheten er virkelig sjarmerende: Kjøkkenet med sin knallrosa endevegg og med innredning som er en salig miks av innbygd etterkrigsinnredning, Ikea og pikeromsmøbler fra 70-tallet. Stua med turkis gulv og møbler som er arvet fra ny og gammel tid. Noe fra bestefar, noe fra venninner. Og gjenbruksmøbler med ukjent tidligere eier.
– Folk er veldig flinke på dette med gjenbruk på Svartlamoen. Vi har vårt eget internforum hvor folk legger ut ting de ikke trenger, sier Sylivia, som nettopp fikk ny sofa på den måten.
Kommer noen over bygningsmaterialer de ikke selv behøver akkurat nå, legges de på verkstedet, som er felles for alle. Her kan alle beboerne komme og forsyne seg. De kan også få starthjelp og råd fra de to snekkerne som er ansatt i stiftelsen, for å komme i gang med ulike prosjekter.
– Vi er alle forpliktet til å legge ned en god del egeninnsats i vedlikehold og drift av bygningsmassen her. Det er grunnen til at vi kan ha så lav husleie. I tillegg til at vi bor i gamle, trekkfulle hus med delt bad og do.
Fritt frem for kreative prosjekter
Når folk søker boligstiftelsen om å få tildelt bolig, må de opplyse om hva de kan bidra med inn i miljøet. Er motivasjonen bare å bo billig, er ikke Svartlamoen riktig sted. Miljøet her drives av lysten til å leve mer økologisk og solidarisk og troen på at det er mulig i en moderne by.
– Vi liker at vi bestemmer over vår egen bydel. Og over egen bolig. Så lenge du ikke forringer boligen, er det fritt frem for å pusse opp hvordan du vil.
Selv har Sylvia lagt nye gulv på soverommene og malt en del. Neste prosjekt er å bygge en benk til kjøkkenet. Den har hun bestemt seg for å bygge selv. Det var mulig før. Og bør være det nå. På stua står en nydelig speilkommode, lage av Sylvias oldefar fra Runde.
– Han hadde ingen penger. Da han giftet seg med ei jente fra Ålesund, ville han nok gi henne pene møbler. Og laget dette selv. Han laget alle møblene deres. Vi er faktisk ikke avhengige av å kjøpe alt vi trenger, sier Sylvia. Det handler om å tørre. Ta seg tid til å lære. Ha noen å søke hjelp hos.
– Det er som ei bygd her. Vi kjenner hverandre, og hjelper hverandre. Og lever på en måte som gjør at vi er fritatt fra det evige presset om å tjene godt hele tiden.
På den måten blir det tid til overs for kreative prosjekter som bidrar til at Svartlamoen er en av Trondheims mest levende bydeler.
