Eleonore fra Prinsens gate var en del av staben i seksjon B nesten fra den åpnet i 1940 og til hun omsider kunne reise hjem til Norge sommeren 1945.
– Historien om kartleserne i Oxford er nok ikke så allment kjent, nei, sier Eleonore (95) i dag.
I Bletchley Park satt kodeknekkerne og forsøkte å avsløre de krypterte tyske meldingene, noe de senere skulle bli udødeliggjort for i bøker og prisbelønte filmer som blant andre «Enigma». Fire mil lenger sør i England, på Manchester College i Oxford, holdt kartanalytikerne til. Deres jobb var å bearbeide og analysere utallige mengder spionbilder som strømmet inn fra tyskokkuperte områder.
Spionmaterialet som ble behandlet i Oxford kunne fort utgjøre forskjellen på liv og død for de pilotene som skulle sendes inn i fiendeland, enten med bombelast eller for å droppe fallskjermsoldater bak tyskernes linjer, fortrinnsvis med så nøyaktige kart å navigere etter som mulig.
– Topografisk etterretning, det var det som var vår krigsbeskjeftigelse, forteller Eleonore Fredrikke Knudtzon Strømsland.
– Jeg var bare en liten brikke i et stort krigsspill, men jeg elsket hver dag i Oxford, sier 95-åringen.
Den lange reisen
Da Eleonore Fredrikke Knudtzon forlot Trondheim sommeren 1939, hadde hun ingen anelse om hva som ventet henne. Krigsskyene over Europa var riktignok mørke og stadig mer truende, men hun skulle tross alt ikke lenger enn til Sigtuna utenfor Stockholm for å gå på en from pikeskole og finslipe de allerede gode manerene hun hadde fått med hjemmefra. Faren Yngvar Knudtzon var en markant person i hjembyen, kjent ingeniør og gründer, direktør i Aktietrykkeriet og Dagsposten. Ja, han var til og med byens første automobileier, helt tilbake i 1909, da han hadde fått registreringsnummer «1» på sin nyinnkjøpte Oldsmobile. Eleonore hadde hatt en trygg og beskyttet oppvekst, men var full av eventyrlyst.
– Jeg var vel kanskje ikke så religiøs som skoleledelsen i Sigtuna hadde ønsket heller, ler hun.
Da Norge ble okkupert 9. april 1940, var det aldri i Eleonores tanker å reise tilbake til Trondheim.
– To av venninnene mine var gift med engelskmenn, og nå ville de for enhver pris tilbake til sine ektemenn. Og jeg ville slå følge over Nordsjøen.
Etter å ha fått ordnet utreisepapirer på ambassaden i Stockholm, der norske flyktninger virret rundt og mange ennå telte på knappene i disse første forvirrede ukene etter invasjonen i Norge, var hun reiseklar. Sent den første krigssommeren kunne hun gå ombord i et fly som tok henne til Aberdeen på den skotske østkysten. Alle bånd til Norge var nå definitivt kuttet så lenge krigen pågikk.
Første stopp i Nortraship
Etter å ha toget ned til London og blitt avhørt på en såkalt «patriotic school», slik alle utlendinger måtte for at mulige spioner kunne lukes vekk, var 21 år gamle Eleonore Fredrikke Knudtzon sikkerhetsklarert og klar for sitt første oppdrag i det frie England høsten 1940.
– Jeg fikk jobb som sekretær og stenograf i Nortraship, som ennå var en ganske ung organisasjon med hovedkvarter i New York og London.
Nortraship ble dannet allerede i april 1940 etter at den norske regjeringen hadde rekvirert hele den store norske handelsflåten som befant seg utenfor tyskkontrollert område.
– Nortraship var og skulle bli en viktig organisasjon under krigen, men jeg trivdes aldri ordentlig der, sier Eleonore.
I september startet også den intense tyske blitzbombingen, som bare i London skulle føre til over 40 000 sivile tap og over én million ødelagte hus i månedene som fulgte.
Derfor var ikke Eleonore tung å be da den norske offiseren Bjørn Holtedahl tilbød henne å bli med til Oxford sent på året. På Manchester College, ikke blant de mest iøynefallende lærestedene i den praktfulle universitetsbyen, hadde britene satt i sving et stort apparat for å holde seg oppdatert på hva som skjedde i de tyskokkuperte landene. ISTD (Interservice Topographical Department) rådde over nasjonens største kartsamling, og nå gjaldt det å ajourføre alle rapportene som strømmet inn fra spionene rundt om på kontinentet og i Skandinavia. Spionbilder og rapporter om veier, havner og jernbaner ble lokalisert og verifisert.
– I seksjon B var jobben min å maskinskrive og korrigere rapportene og analysene som kom inn. Det meste var jo rent rutinearbeid, kan du si, men vissheten om at nesten hele Europa, med unntak av Storbritannia, var okkupert, gjorde jobben spennende, den ga mening så det holdt, og vi følte alle sammen at vi bidro i krigføringen på vårt vis, forteller Eleonore.
Da hun begynte i Oxford, ble hun straks innrullert som lotte i Women's Royal Naval Service (WRNS), og var plutselig en såkalt wren. Hun skaffet seg husrom i Iffly Road nummer 11, hos miss Johnson som selv bodde i kjelleren mens hun leide ut rommene ovenpå til personale fra Manchester College.
– Bestevennen min ble Barbara Portland, hun hadde vært en av Winston Churchills sekretærer før hun kom til Oxford. Det var isende kaldt i huset om vinteren, men vi hadde det så bra som vi kunne få det, forteller Eleonore.
Dora bombet
Bare unntaksvis fikk hun høre hvordan det sto til med familien i Prinsens gate hjemme i Trondheim, men ingen av rapportene som kom inn til analyseavdelingen på Manchester College var av det mest illevarslende slaget.
– Jeg husker vi fikk meldinger om bombingen av Dora-anlegget sommeren 1943. Da vi fikk høre om angrepet mot «Tirpitz» steg stemningen veldig, og lettelsen var stor da bekreftelsen kom om at tungtvannsaksjonen på Rjukan hadde lyktes.
Alle disse operasjonene ble til med oppdaterte kartreferanser fra Oxford-gjengen.
Utover i 1943 forsto Eleonore Fredrikke Knudtzon at de allierte ville komme til å vinne krigen, selv om ingen visste hvor lang tid det ville ta før Tyskland ga etter. 6. juni 1944 gikk de allierte i land i Normandie i den største amfibiske operasjonen verden noensinne hadde opplevd.
– Jeg vet ikke når forberedelsene til det som skulle bli D-dagen helt konkret startet, den holdt vel på kontinuerlig gjennom all innsamlingen av analysemateriale. Men i opptakten til invasjonen ble alt materiale fra kystlinjen prioritert, forteller Eleonore.
Operasjon Overlord som var kodenavnet på planen for å befri det nordvestlige Europa, ble avsluttet helt i slutten av juni, men fortsatte frem til de allierte krysset Seinen i august og Paris ble befridd 25. august.
– Fikk dere noen takk for bidraget etterpå?
– Der og da var det neppe verken tid eller anledning til noe slikt. Men kong Haakon var innom og hilste på, husker jeg, og det var jo veldig stas.
Ellers ble Eleonore god venn med Roald Dahl og hans familie. Den kjente forfatteren, som selv var i flyvåpenet, og hans norske foreldre, fjernt i slekt med Eleonore på morssiden, holdt til i en landsby utenfor Oxford. Dit syklet hun rett som det var for å besøke familien.
– Vi hadde besøk av en forfatter for et års tid siden, han skulle skrive en biografi om Roald. Nest etter Agatha Christie synes jeg han er den største engelske kriminalforfatteren i vår tid, sier Eleonore, og fnyser foraktelig over den yngre garden: Senest rett før vi kom på besøk i Smedstuveien på Lade, hadde hun bestemt seg for å gi opp den siste fortellingen til John Grisham (snart 60).
– Kjedelig. Sånt har jeg ikke tid til.
Hjem til storlaksen
I juni 1945 ble Eleonore dimittert som lotte i Royal Navy og dro tilbake til Norge. I Trondheim fikk hun jobb som sekretær i marinen, som hadde kontorlokaler i Munkegaten. Der jobbet hun som sekretær til hun møtte sjøoffiseren Sverre Strømsland som hun giftet seg med i 1947.
– Resten av livet har vært en fredelig reise, sier Eleonore, som allerede var en pasjonert laksefisker før hun dro til Sigtuna for å lære seg riktige manerer. Hun hadde ikke vært lenge på norsk jord før hun dro opp sin første storrugg igjen.
– Alt under fem kilo er som småsild å betrakte, sier Eleonore, som senest i sommer var i favorittelven Namsen og fisket.
Etterpå dro hun tilbake til England for å møte dronning Elizabeths eneste datter, prinsesse Anne, som på vegne av britene hyllet de gjenlevende D-dagsheltene i en storstilt markering i sommer. Der traff hun også fem år yngre Pamela Sheridan som hun jobbet sammen med i Oxford. De to har holdt kontakten i alle årene etterpå, også gjennom besøk hos hverandre. For bare to uker siden døde Pamela.
– Av oss som var i seksjon B på Manchester College, er det nå bare meg igjen. Tiden flyr, sier Eleonore Fredrikke Knudtzon Strømsland.
