Flaut, synes Mykle-biograf Anders Heger. Han har besøkt Agnar Mykles plass i Klostergata i Trondheim og kaller den «en parodisk liten lekeplass». En av Norges mest leste forfattere fortjener noe mer. En hovedvei eller -gate, minst, synes Heger.
Forfatter Fredrik Skagen liker den blomsterprydede lekeplassen et steinkast fra Agnar Mykles barndomshjem, men også han beklager at det ikke finnes noe skilt som forklarer hvem plassen er laget til ære for.
Skagen bor selv i nabolaget og prøvde i 1969 å hindre rivingen av Elvegården, Myklebust-familiens rødmalte bolig, også kjent som «Den røde rubin». «Dæven, den grisen», var svaret han fikk da han med henvisning til Mykle argumenterte for bevaring.
Få dager før hundreårsdagen til Trondheims viktigste forfatter tar Fredrik Skagen Ukeadressa med på en liten vandring i nærområdet. Med oss er også kona hans, Eva Skagen, samt Trond Åm, Venstre-politiker og leder for Litteraturhuset i Trondheim, alle med førstehånds kjennskap til den utskjelte og lovpriste hundreåringen.
Agnar og Ask
Agnar Myklebust var en astmatisk gutt på sju år da han kom flyttende til Klostergata sammen med mor Emma, far Ole Elias og lillesøster Kirsten, oftest kalt «Sissi», i 1922. Tre år senere ble minstebroren Kjell født.
I romanen «Lasso rundt fru Luna» er både hovedpersonen «Ask Burlefot», moren «Gyda» og faren «Trond» nådeløst og lett gjenkjennelig portrettert. Lillebroren «Balder» er også med, sammmen med en rekke andre levende modeller i unge Agnars oppvekstunivers, men søsteren diktet han vekk.
Romanens første og siste del foregår i «Ask»s hjemby, men navnet på byen nevnes ikke. Den midterste delen er lagt til Øst-Finnmark, dit «Ask Burlefot» reiser som svært ung handelsskolebestyrer i 1936, akkurat som Agnar Myklebust. Oppfølgerromanen «Sangen om den røde rubin» foregår i Bergen, «Ask»s hjemby mens han studerer på Handelshøyskolen, akkurat som Agnar.
– Her bodde de, forklarer Skagen og stopper i mellomrommet mellom Klostergata 70 og 72. På en vegg, litt lenger bort, gir en steintavle opplysninger om gatas mest berømte beboer. En av steinhuggerne ved Nidarosdomen står bak initiativet.
Skagen møtte aldri Agnar Mykle, men de pratet flere ganger på telefon.
– Han ringte for å snakke om fedrene våre og om tyske marsjer. Vi ble enige om at «Alte Kameraden» var en av de beste, forteller Skagen. De to fedrene var med i et lite husorkester der Skagens far spilte og Ole Myklebust dirigerte. Til daglig jobbet Agnars far på heltid som musiker i Divisjonsmusikken, ikke som trikkekonduktør, som «Trond» i romanen.
Møtte Balder
Skagen møtte også Agnars lillebror, Kjell. Han var forlovet med søsteren til en god kompis.
– En gang spurte Kjell hva jeg ville bli. Jeg fortalte at jeg skrev
mye og hadde lyst til å bli forfatter. Da fortalte han at broren hans skulle debutere som forfatter året etter. I 1948 kom novellesamlingen «Taustigen». Kort etter døde Kjell, akkurat som lillebroren «Balder» i «Lasso rundt fru Luna». Forloveden var den eneste som besøkte ham på sykehuset.
Skagens stemme blir litt ru når han gjenforteller scenen fra romanen der den døde lillebroren klatrer opp i storebrorens køye på toget til Oslo, natten etter begravelsen i Trondheim.
– Vakkert, sier han.
Men det er ikke slike scener, fylt av rørende nærhet, selvbebreidelser og sorg, som først og fremst forbindes med Agnar Mykle. Politianmeldelsen og rettssaken etter oppfølgerromanen «Sangen om den røde rubin» dreide seg om detaljerte sexskildringer, altfor detaljerte, ifølge 1950-tallets påtalemyndighet. Mange raste, andre fortvilte, særlig Agnar Mykles kjærester som følte seg gjenkjent, uthengt og skandalisert.
At Trondheims politikere ikke så noen grunn til å hedre byens mestselgende forfatter i denne perioden, forundrer ingen.
– Nei, det skulle ha tatt seg ut om bystyret hadde hyllet Mykle midt i det verste oppstyret. Men i årene etterpå, særlig etter Mykles død i 1994, burde noen ha tatt et initiativ. Trondheims befolkning har grunn til å være stolt over en slik forfatter. Hans bøker er et litteraturhistorisk vendepunkt. Han gir oss fortellingen om hvordan Norge ble moderne, fastslår Anders Heger.
Sky og hudløs
Heger har mest sans for Mykles måte å skrive på. De hudløse skildringene. Skyheten og nådeløsheten. Vekslingen mellom usikkerhet og overdreven selvsikkerhet som er så typisk for unge menn.
Mykle-guide Fredrik Skagen er enig. Også i at Trondheims politikere har forsømt seg. Forfatteren av «Lasso rundt fru Luna» fortjener mer oppmerksomhet i fødebyen. Trond Åm støtter ham fullt ut:
– Trondheims befolkning har ingenting å klage over. Mykles skildringer av hjembyen er nesten bare positiv.
«Det lyser fra tusener av hus, fra tusener av vinduer, og bak vinduene er mennesker. Glade mennesker, feststemte mennesker, samdrektige mennesker, som ler og danser og holder hverandre i hånden.» (Fra «Taustigen»)
Åm minner om at befolkningen i Bergen og Kirkenes hadde mye større grunn til å reagere. Hans besteforeldre var lærere i Kirkenes da «Lasso rundt fru Luna» kom ut. Raseriet var til å ta og føle på. Selv leste han «Lasso'n» som 14-åring og ble ekstra revet med da han oppdaget at store deler av handlingen foregår i hans egen by.
Som bystyrepolitiker har Åm forsøkt å finne ut hvorfor Agnar Mykles plass ikke er skiltet og har fått vite at skiltingen av byens plasser varierer. Noen har skilt med navn. Andre ikke. Sånn er det bare. Men mye tyder på at Agnar Mykles plass kan få et skilt i løpet av jubileumsåret.
Åm synes også at noe av utsmykningen på plassen godt kan forklares. Stjernen av stein er kanskje et hint til «Nattstjernen», oppnavnet på «Ask»s første kjæreste i Indrepollen (Kirkenes). Hun hadde en føflekk på innsiden av låret som lignet en stjerne.
Fredrik Skagen nikker ivrig.
Og et par røde, slipte granittblokker skal kanskje minne oss om rubiner?
Eva Skagen er ikke like begeistret over Mykles litteratur som herrene i følget.
– Nei, jeg synes han blir for selvopptatt. Knausgård er heller ikke blant mine favoritter. Kanskje føler jeg med kvinnene i romanene? Mykle behandler dem ikke pent, sier tidligere bibliotekar Eva Skagen.
Som en kongesønn
Agnar Mykle skildrer oppveksten i Trondheim i flere tekster. I samlingen «Prinsessen på bordet», som kom ut i fjor, henter han fram et minne fra Elvegården i Klostergata. Han og en kamerat er kommet hjem fra skolen, huset er låst:
«I haven, i gresset ligger en hvelvet robåt. Der kan vi ha det morsomt. Jeg kjenner en sær spenning. Vi klemmer oss inn under ripa på robåten, vi er alene i verden, det dufter av tjære ..., og så dufter det gress ... Det er stille. «Jeg gjør sånn jeg,» sier jeg og tar den frem ...»
Idyllen varer ikke lenge. Som så ofte ellers hos Mykle er angst, skyld og skam bare en spinkel plankevegg unna.
Myklebust-familiens eldste sønn ble født i Villa Blomsterlien ved Rosendal kino. Slik beskriver forfatteren sin egen fødsel:
«Jeg kom til verden som en kongesønn, alt var gjort rede til min ankomst; min far hadde snekret min seng, min mor hadde foret den med dun og silke. Jeg var ytterst velskapt, jordmoren ... hvisket til min mor: En premiegutt.» (Fra «En flodhest på parnasset»)
Forløsningen skjedde søndag formiddag, den 8. august 1915. Rett etterpå begynte også kirkeklokkene å ringe, ifølge Mykles egen beskrivelse.
Hvor Villa Blomsterlien lå i forhold til dagens veiløp og nummerering har vært uklart. Via krysspeiling mellom personnavn og opplysninger i gamle adressebøker kommer vi fram til at Innherredsveien 89 er riktig adresse. Men ingen svarer når vi ringer på.
Nygifte Ole Myklebust kjøpte villaen i 1914 og flyttet inn i andre etasje med sin unge kone. Svigerforeldrene bodde i første.
Litteraturhusleder Trond Åm blir stående foran den gule, nødtørftig moderniserte fasaden og fabulerer:
–Her kunne vi hatt litteraturhuset vårt. Med skrivestue på kvisten. Med leilighet til gjestende forfattere. Med kafé i første. Agnar Mykles hus. Enn det ...
Men en slik forvandling er avhengig av rause sponsorer. Dagens eier visste ingenting om husets litterære historie før Ukeadressa tok kontakt og vil tenke seg om før han kommenterer Åms litteraturhusdrømmer.
Skolene på Kalvskinnet
Vi jakter videre på sporene etter Agnar Mykle på mer kjente adresser og legger kursen tilbake mot sentrum, forbi Kalvskinnet skole, der Myklebust-søsknene gikk etter tur, og videre til byens tradisjonsrike handelsgymnasium, i dag Thora Storms videregående skole.
Det gamle hovedbygget fra 1924 står nesten som før, men dagens skole har ellers få minner fra årene da Agnar Mykle briljerte med sine kunnskaper som elev og hjelpelærer. Balkongen som «Rex», skolens legendariske rektor, brukte ofte, er der fremdeles, men over et nybygd tak.
«Han («Rex») hadde en viss beundring for Mussolini ... og yndet å stå på høytidsdager oppe på balkongen i øverste etasje og holde svulstige, frasefylte taler for elevene nede på skolegården.»
Det var «Rex» som skaffet «Ask» jobben som handelsskolebestyrer nordpå. Et par år senere var det også «Rex» som overtalte «Ask» til å søke seg til handelshøyskolen i Bergen. Ifølge samtidige kilder hadde «Rex» mange trekk til felles med skolens egentlige rektor, Per Skarland.
Blant «Asks» medelever er «Pelle» mest gjenkjennelig. Han het Torbjørn Baustad og ble senere rektor ved Katedralskolen. Barnebarnet hans, Merethe Baustad Ranum, Høyre-politiker i Trondheim, vet at Mykle og bestefaren ofte konkurrerte om å være best. Men selv om Mykles beskrivelser av bestefaren er nokså syrlige, er hun opptatt av å øke oppmerksomheten om dagens hudreårsjubilant.
– I ytringsfrihetens navn bør vi sikre Mykle et verdig minnesmerke. Rettssaken etter utgivelsen av «Sangen om den røde rubin» skadet ham trolig for livet. Hjembyen bør gi ham oppreisning, sier Ranum.
Anders Buhaug, nytilsatt rektor ved Thora Storms videregående skole, beklager at Agnar Mykles historie er fjernet fra dagens skolebygninger. Han har lest «Lasso rundt fru Luna» og er godt kjent med skolens betydningsfulle plass i romanen.
– Vi må prøve å finne en plass til denne viktige delen av skolens historie, også, sier Buhaug.
Midt i Nidaros-striden
I 1929 flyttet familien Myklebust fra Elvegården til en leilighet i Elgeseter gate 15. Der bodde de da den bitre striden om byen nye navn braket løs. Stortinget hadde bestemte at Trondhjem skulle hete Nidaros:
«... brosten føk i gatene, glassruter singlet, bare ved et middagsbord i Trondhjem, ved et eget skjæringspunkt, hvor faren var sunnmøring og moren trondhjemmer, var det tyst; man hørte skrapingen av kniv og gaffel mot bunnen av tallerknene; den eldste sønnen så i gulvet.» (Fra «Rubicon»)
Trond Åm følger med til den gamle slitte leiegården og ler av Mykles beskrivelser. Sammenligningen med London liker han også: Enn om London for en periode ble omdøpt til «Mouth o' Thames», for så å få skrivemåten endret til Lonnod? Forskjellen på Trondhjem og Trondheim er etter Mykles mening sammenlignbar.
I samme periode funderer også «Ask» over foreldrenes samliv. Etter at «Balder» ble født, ble avstanden mellom sengene deres større og større. Da «Ask» var 18, sov de i hvert sitt rom: «At disse to mennesker, faren og moren skulle ha elsket hverandre, syntes ham like trolig som at en lenestol og en stålampe skulle gå til sengs sammen.»
I 1934 flyttet familien videre til Helmer Lundgreens gate 2 på Kalvskinnet, men allerede året etter kjøpte de hus i Jonsvannsveien 21. Dagens eier overtok eiendommen i 1979, da Emma Myklebust døde og er godt kjent med husets plass i «Lasso rundt fru Luna».
Agnar var sannsynligvis hjemom på denne adressen på kortere besøk før han reiste nordover til Kirkenes, og da han kom tilbake, full av skam og skyldfølelse etter å ha gjort to kvinner gravide:
«Det var det frykteligste øyeblikk i hans liv, det øyeblikk hvor han trådte inn i entréen og trykket sin mors hånd, så sin fars, så Balders.»
Flere år senere kommer også komponist «Ask Burle» hjem til broren «Balders» begravelse:
«Han så på de bleke, døde leppene og han tenkte: Hvorfor kysser aldri brødre hinannen?»
Ingen Mykle-feber
Vi avslutter dagens Mykle-jakt ved Trondheim folkebibliotek. I jubileumsåret ligger bestselgerforfatteren fra 1950-tallet fjernt fra toppen av utlånsstatistikken.
– Bare seks utlån hittil i år, sier mannen i skranken etter å ha sjekket lånetallene for «Lasso rundt fru Luna». Utlånskurven er sterkt synkende, fra 17 i 2011. Tallene for «Sangen om den røde rubin» viser motsatt utvikling. 17 hittil i år.
Like før har vi fått like nedslående opplysninger fra litteraturekspertisen ved NTNU.
– Få studenter leser Agnar Mykle. Synd, synd, synes litteratur professor John Brumo. Han har stor sans for Mykles tekster. Særlig beskrivelsene av den sårbare unge mannen. Brumo er heller ikke i tvil om at Mykle er Trondheims største forfatter.
– Hvem skulle det ellers være? spør han.
Blant Folkebibliotekets brukere er heller ikke interessen for Agnar Mykle all verden. Tre kvinner med imponerende bokstabler under armen har aldri lest et ord av Mykle, de aner heller ikke hvor han kommer fra, men én vet navnet på forfatterens to mest kjente romaner.
På en benk utenfor hovedinngangen sitter en som vet mer. En godt voksen kvinne i hyggelig prat med en betydelig yngre herre.
– Mykle? Selvfølgelig kjenner jeg bøkene hans. Jeg har lest dem alle, sier kvinnen idet hun reiser seg og går.
Noe bilde får vi ikke, ikke navn heller.
Kjenner ennå noen på skammen over å ha lest den skandaleombruste forfatteren?
(Sitatene i teksten som ikke er merket, er hentet fra «Lasso rundt fru Luna».)