Hallgeir Grøntvedt skuer rutinert ut mot sjøen fra kjøkkenvinduet. Langbordet er dekket til en lett sommerlunsj med engelsk servise, og ordføreren i Ørland kommune har sommerferie. Det er han som har disket opp. Mens kona Anete er den som har hovedansvaret og interessen for innredning og interiør, liker Hallgeir å kokkelere.
– Fruen styrer i huset, men jeg synes det er fryktelig artig å lage mat. Jeg lager all julematen, som på julaften består av benløse fugler med grøt i forkant etter kråkvågtradisjon, forteller han.
Familiens arnested
Alle som heter Grøntvedt stammer fra gården på Kråkvåg, helt vest i Ørland. Dagens gårdbruker samler slektninger til kurvfest påskeaften og havfest om sommeren. Langbordet på kjøkkenet er langt, men skulle helst vært enda en meter. For hos Hallgeir og Anete er det alltid mye folk rundt spisebordet, og i huset for øvrig. Paret har fem barn og har i tillegg tatt til seg to fosterbarn. De eldste har flyttet ut, men tvillingene Adrian (11) og Ulrik (11) og fostersønnen Joachim (14) bor fortsatt hjemme.
Gården er fra 1830, og den første som bodde her var glassmester Helgesen fra Trondheim som kjøpte Kråkvåg gods. Navnet Grøntvedt skal han ha tatt fra sin hjemgård i Kvikne. Siden har grøntvedtene bodd her.
Og det ble Hallgeir som skulle føre slektsgården videre, siden de to eldre brødrene prioriterte andre ting. Dermed returnerte han til Kråkvåg etter ett år på Skjetlein landbruksskole og overtok gradvis gården etter faren. Melkeproduksjonen ble etter hvert avviklet, og Hallgeir jobbet som produksjonssjef i fiskeforedlingsindustrien og som personalsjef ved Grøntvedt Pelagic. I 1997 ble han ordfører for første gang.
Rivingsklart
Siden overtakelsen har Hallgeir og Anete holdt på med restaurering av bygningene på gården. Men i 2000 skjedde det som ikke skulle skje. Våningshuset, som ekteparet hadde restaurert for halvannen million, begynte å brenne. Ingen kom til skade i brannen som oppsto i det elektriske anlegget, men huset var det verre med.
– Det var bare å rive hele greia og bygge nytt, forklarer Hallgeir.
Det nye huset minner om det gamle i stil og størrelse, men noen forbedringer har de unnet seg. Førsteprioritet var å skape et brukshus uten å være redd for at noe skal bli slitt eller gå i stykker. Finstua ville de beholde, i tillegg til de to trappene. Anete ville ha svalgang på loftet, verandaen ble flyttet til solsida og Hallgeir fikk oppfylt drømmen om ei grue på kjøkkenet. Likevel har det vært en tilvenningsprosess for ordføreren.
– Det tok tid å venne seg til huset, jeg har jo bodd her hele livet, utdyper han.
En skulle tro at en slektsgård med røtter fra 1830 var full av antikviteter og familieklenodier, men med en svigermor som var lite begeistret for gamle ting, er det Anete som har sørget for et snev av forgangen tid med stemningsskapende gjenstander fra loppemarkeder i inn- og utland.
Men hva som er viktigst for husets beboere, er det ingen tvil om. Samtlige familiemedlemmer har fått plass på veggene. Og det sier ikke lite. Hallgeir har nemlig fem søsken, mens Anete har fire.
– Vi har mye med familiene våre å gjøre. Vi reiser på turer, og de kommer ofte på besøk. Søsknene mine har blitt glad i gården, og det er artig å samle alle når man har plass, sier Anete.
I tillegg til kjøkkenet er det loftstua familien bruker til hverdags. Hver fredag samles de til ost og kjeks, eventuelt reker, og på lørdag er det taco og pizza. Fra verandaen utenfor har Hallgeir utsikt mot havet han har hatt som nabo hele livet.
– Utsikten er fantastisk. Det første jeg gjør om morgenen er å dra fra gardinene for å se været. Jeg må se sjøen, sier han.
Kjøttproduksjon
Gården har vært forpaktet bort de siste ti årene, men Hallgeir og Anete har så smått begynt å ta tilbake drifta. Nå går sau og lam ute på beite.
– Jeg så at det ikke gikk an å drive gård og samtidig være ordfører og ha to gutter som ble født i 2002, derfor ble jorda forpaktet bort. Det er viktig at den blir drevet, forklarer han.
Ordføreren har hatt vervet i hjemkommunen i 14 år og skal bruke sommeren på å fundere på om han tar på seg en ny runde. Hovedprioriteten er gården og familien og å legge mest mulig til rette for neste generasjon på Kråkvåg.
Livskraftig
På 80-tallet var det ikke mange som holdt til på øya lengst vest i kommunen. Ferjeleie og innlagt vann fikk øya i 1983, og to år senere kom Forsvaret og bygde Kråkvåg fort. Og hadde det ikke vært for Forsvaret, tror Hallgeir neppe Kråkvåg ville vært bebodd i dag.
– Mange som opprinnelig var herfra flyttet tilbake. Siden kom Bjørnar og grunnla Grøntvedt Pelagic. Nå er det folk som pendler fra fastlandet og hit, forklarer Hallgeir og sikter til søskenbarnets bedrift like nedenfor gården som lager sildeprodukter.
I januar var det 42 fastboende på Kråkvåg, og selv om skolen er nedlagt og folk er avhengige av ferja til Storfosna, er lokalsamfunnet langt fra døende, mener ordføreren.
– Det er ei livskraftig øy. Vi har et godt samarbeid og miljø og et rikt velferdslag som blant annet arrangerer sommerfester, utdyper han.