Restaurering: Fjøset pusses opp ved hjelp av tildelte midler, som bidrar til å bevare bruket på Heia. Foto: morten antonsen

Solstråler glitrer gjennom den skydekte himmelen, mens dagen sakte tar form på Titran. Fiskeværet ligger på sørvestspissen av Frøya. Helt ytterst, på et nes de kaller «Heia», ligger et enslig fiske- og småbruk.

Ikke akkurat et sommerparadis, vil noen tenke, der det ligger på en forblåst liten topp og kjenner havets krefter helt inn til dørkarmene. Ellen Kvande (56) er uenig:

– Denne plassen er fantastisk, et virkelig eldorado, sier hun mens vinden blåser friskt rundt henne.

Familien i Buret

Hun står på trappen og ønsker velkommen inn til et stabburslignende bygg som de kaller for «Buret». Her på slektstomten tilbringer Ellen og familien ferien, langt fra hjembyen Oslo. Kontrastene er store fra moderne fasiliteter på Bygdøy til det lille Buret uten innlagt vann eller toalett på Titran. Slik det skal være, mener de.

– Dette stedet bringer frem mange minner fra mine sommere som barn. Da bodde det mye slekt på bruket. Nå er det jeg og mine to søsken som har tatt over Buret etter vår far, så nå kan vi alle dra opp med våre familier, sier Ellen. I år har hun med seg mannen Christian Due (56), datteren Helen Kvande Due (22) og hennes kjæreste Alexander Sterud (22).

På Heia har det vært beboelse i nesten 170 år, noe som gir bruket høy alder i kystsammenheng. Hele kombinasjonsbruket er fredet av Riksantikvaren. Det er vurdert til å ha stor verdi, ettersom få av funksjonene er endret fra den opprinnelige driften.

Så familien Kvande ferierer på historisk grunn.

Tett på naturen

Ute på tunet står pappa Christian og ser utover det karrige landskapet. En havørn seiler over området og lander elegant på den nærmeste åskammen mens den speider utover havet. Det er dette som gjør plassen så fascinerende, mener Christian.

– Her kommer man nært på både natur og dyreliv. Dette er ikke en latmannsferie. Her er vi i aktivitet hele tiden, og kysten gir oss muligheter i form av fiske og turer.

Datteren Helen er tilbake på Heia for første gang på mange år.

–Jeg er veldig glad for å være tilbake. Her deler vi opplevelser som knytter oss tettere sammen, sier hun, mens hun kikker bort på kjæresten.

Han er her for første gang og er allerede betatt av stedet.

– Dette er virkelig en annerledes ferie, men det er gøy og spennende. Syden er ikke alltid svaret på en sommerferie, sier han.

Rakel på Heia

Ovenfor Buret ligger våningshuset på bruket. Det tilhører Rakel Heien og hennes bror, søskenbarn av Ellens far. Her har Rakel bodd hele sitt 81 år lange liv. De siste 20 årene har hun bodd alene, men ensom har hun aldri vært.

– Gjennom hele året kommer folk innom. Det å se Ellen komme hit med hele sin familie gjør meg helt rørt, sier hun.

Rakel har en datter som nå bor i Trondheim. Alene måtte hun oppdra jenta, men Rakel er en tøffing. Hun er vant med livets harde realiteter og forteller historien om en onkel hun aldri fikk møtt. Johansen O. Heien var nemlig en av fiskerne som omkom i Titranulykken.

– Som ung mann fikk han plass om bord i en båt da en av mannskapet hadde blitt syk, forteller Rakel.

Det ble skjebnesvangert for Johansen. Høstnatten 14. oktober i 1899 dro en stor samling av båter ut på havet da en voldsom storm skyldte inn over Titranhavet. Følgene ble katastrofale, og 140 fiskere kom aldri hjem igjen. Blant dem Johannes O. Heien. Han ble 17 år.

Rakels historie setter ting i perspektiv. Selv om naturen kan være majestetisk og flott, er den også brutal og nådeløs. Slik er det å bo ute på Heia, sier Rakel.

– Alt er ikke godt, men det er en del av livet. Det er slik det må være, sier hun.

Ellen og familien skuer utover området. De er glad i å feriere under enkle kår. Det er slik de vil ha det, og de nyter hvert øyeblikk sammen med Rakel.

– Er det én ting jeg er sikker på, så er det at ingenting kan være vakrere enn Frøya og Heia om sommeren, sier Rakel mens hun står og speider utover sitt hjemsted.

En forblåst plass ytterst på Frøya. Et enkelt eldorado.