Siv Jensen puster Erna Solberg i ryggen ved inngangen til det nye året. Krisehøsten utløste ingen krise.
Aldri før i denne perioden har Fremskrittspartiet sittet tryggere i regjering. Aldri før har justisminister Anders Anundsen (Frp) gjort større suksess enn etter asylstrømmen i høst. Aldri før har en fiskeriminister fått større oppmerksomhet enn det Per Sandberg fikk, da han rett før jul likevel gikk inn i regjeringen. Aldri før har Frp hatt større oppslutning på meningsmålingene som regjeringsparti. Og aldri før har partiet sluttet opp om sin leder, Siv Jensen, slik de gjør i dag.
Derfor er det grunn til å analysere norsk politikk i lys av Fremskrittspartiet, fordi det er partiet som for første gang er med på å styre landet, og fordi det er partiet som både regjerer og opponerer på samme tid. Rollen som den fremste protest mot sin egen regjering, har gitt eventyrlig suksess. Det store spørsmålet nå er: Hvordan skal denne strategien videreføres med Sandberg som statsråd?
Den dagen Frp er større enn Høyre på meningsmålingene, blir det en ny stemning i regjeringskontorene.
Det er det allerede i Stortinget, etter at Frp på flere målinger før jul fikk nesten like høy oppslutning som storesøster Høyre. Partier som tar ansvar og styrer landet opponerer vanligvis ikke fra stortingsbenkene, men det tillater Frp seg å gjøre uten at Høyre-folkene protesterer, i hvert fall ikke i det offentlige rom. Likevel; Solberg-regjeringen fremstår mer sammenspleiset ved utgangen av 2015 enn den gjorde på samme tid i fjor.
Statsbudsjettet kom i mål på overtid. Tillegget om flyktninger kom på plass etter at Frp hadde protestert i en uke og på nytt fått profilert seg som det fremste innvandringskritiske partiet. Over 30 000 nye asylsøkere er blitt Frp's vinnersak, etter å ha stemt imot 8000 nye kvoteflyktninger som Arbeiderpartiet presset frem i vår. Ap stuper nå på målingene, i likhet med Høyre.
Ingen ville ha forstått en regjeringskrise på budsjettet i høst. Både fordi striden handlet mer om symboler enn penger, og fordi asylkrisen overskygget det meste. Dessuten er det ikke ett eneste parti i Stortinget som ønsker regjeringskrise. For det er ingen som ønsker å overta i dagens situasjon. Regjeringen er dømt til å regjere, og støttepartiene har intet annet valg enn å henge på. Med en krise i høst hadde Solberg-regjeringen gått over i historien som etterkrigstidens store politiske taper.
Når ingen ønsker krise, henger det sammen med at de rødgrønne ikke henger sammen. De borgerlige har stort sett flertall på målingene. Men for støttepartiene i sentrum er det blitt mer utenkelig enn noen gang å takke ja til Erna Solbergs stående invitasjon til å bli med i regjeringen. Venstre har luftet muligheten under forutsetning av at Frp går ut. Men status er: Frp vil ikke ut – sentrum vil ikke inn. Og det er mer utenkelig enn noen gang at sentrumspartiene går inn sammen med Frp.
Alle de nye asylsøkerne, halvert oljepris, kraftig svekket kronekurs og økende arbeidsledighet peker i retning av at en vond høst kan bli til en verre vår. Fornyelse av integreringspolitikken, som burde vært på plass for lengst, kommer som en melding til våren. Situasjonen er akutt, men politikken lar vente på seg. Norsk økonomi er i særklasse romslig i europeisk målestokk, men mye tyder på at budsjettrammene regjeringen møter neste år gir lite handlingsrom for ny politikk. Selv om bistandsbudsjettet benyttes mer hjemme enn noen gang, hjelper det lite. Enda mer skattelette – som er regjeringens viktigste sak – vil koste dyrt. For første gang må kanskje den blå regjeringen kutte i pengebruken for å innfri sine løfter.
Regjeringen har lært at den må tåle å tape, og den er blitt god til å takle det. Særlig Frp har lyktes med å snu nederlag til seier, med asylkrisen som et supereksempel. Solberg og Jensen sitter trygt, først og fremst fordi ingen andre søker makt, dernest fordi politikken i økende grad minner om det Ap i sin tid kalte for stø kurs. Til og med skattekuttene er nå blitt redusert til et nivå som knapt provoserer eller egner seg for tv-debatt.
Frp ble ikke med på flyktningforliket i vår, og heller ikke på trygdeoppgjøret regjeringen fremmet. Frp-leder Siv Jensen startet valgkampen i høst med en appell om at kommunene burde boikotte mottak av flere kvoteflyktninger. Lokalvalget ble ingen suksess for Frp.
Mer enn 30 000 nye asylsøkere er kommet til landet. Det har gitt Frp stor velgergevinst, selv om partiet sitter i regjering med ansvar for både grensekontroll, bosetting og integrering. Siv Jensen og hennes partifeller har funnet et kunstgrep ingen før har oppdaget. Det er blitt mulig å opponere og stemme imot det man selv fremmer fra regjeringskontorene, uten å ta dissens eller forlate regjeringen.
En krisehøst er over. Neste år kan bli mer krisehåndtering enn blå profilering.