De dytter frykten, forventningen, angsten og den selvutslettende vanen ned gjennom halsen på deg.
En forventingsprest er en prest som får angsten til å gjøre baklengs salto. Uten tilløp. Jeg har selv aldri hoppet salto. Vel, ikke baklengs i alle fall. Jeg hoppet en gang en slags salto, men det var under tvang og med tilløp, springbrett og tjukkas. Saltoen endte med kink i nakken og en skuffet gymlærer. Gymlærerskuffelsen gjorde mer vondt enn kinket. Enkelte gymlærere er nemlig utmerkede Forventingsprester. Ofte gjennomsyret av svettelukt og forventinger om at du, menigheten, skal oppfylle deres egen drøm om å bli best i en eller annen smal sportsgren.
Forventningsprester er dyktige til å manipulere og får menigheten sin til å vende seg mot andre menigheter, eller til og med mot seg selv, for å ytre prestenes forbudskap. Slik får prestene menigheten selv til å posere som forventningsprester, og vips vi har en evig runddans dans dans oppå bordet, der alle legger seg ned, på gølvet.
Forventingsprester maner til sjalusi, misunnelse, dårlig selvtillit og usikkerhet. Deres viktigste våpen og ess i ermet, er det som gjør at de til en hver tid sitter med overtaket, menighetens egen følelse for innbilte trusler. Menighetens egen paranoia. Evnen til å tro at en ikke strekker til. Dette fordi de over tid har bygd opp et mønster hos menigheten, som gjør at menigheten lystrer når prestene plystrer. Før i tiden så man på plystring som en måte å kommunisere med djevelen på. Nå plystrer prestene villig vekk. Jeg bare nevner det.
Forventningspresten forkynner fra «Frykten». Frykten er en forferdelig bok. Den inneholder så godt som alle lovene til Jante. Du skal ikke tro, og så videre. Men også hele passasjen om selvangivelsen, en detaljert beskrivelse av pinebenkens fordeler og andre pekefingervrikkende setninger kan leses i Frykten. Uansett hvilket av kapitlene i Frykten Forventingsprestene deklamerer fra, får man en spontan, ugrunnet og sykelig angst. Graden av angst varierer fra mottaker til mottaker, men angst og uro det blir det garantert. Det er din egen fantasi og viljestyrke som setter en stopper for hvor forferdelig Frykten kan være. Forresten, ikke alle forkynner fra den mørke delen av Frykten. Noen forkynner fra «jeg-vil-bare-alt-vel»-delen, den som er bakerst i boka. Der all forventning filtreres gjennom både hjertet og linjene før den snikes inn øregangene til menigheten. Denne forventningen er i utgangspunktet like trykkende som all annen forventning, men virker mer harmløs ved første øyekast.
De fleste Forventningsprestene holder prekenene sine med pekefingeren høyt hevet, de rister den gjerne taktfast opp og ned mens de peker og preker forventningene sine mot det letteste offeret. De forventer mer enn man kan gi. Konsekvent. Slik oppnår de samvittighetsovertaket, som de ikke kan leve uten. De dytter frykten, forventningen, angsten og den selvutslettende vanen ned gjennom halsen på deg. Oss. Menigheten.
Mørket og spøkelser er det første de truer med. Monstre under senga og lange skygger. Deretter kommer trumfkortene tett; Døden, krig, katastrofer og generell elendighet. Når man har fått et par år på skolebenken kommer de med oppfølgeren som vil sitte igjen i kroppen til man ligger seks fot under og grava bli skjendet av en eller annen mørk-kledd dobbelpedaltromme-entusiast; Sosial usikkerhet og frykten for ensomhet. De to sistnevnte fryktmidlene, sosial usikkerhet og frykten for ensomhet, er de som gnager deg i underbevisstheten til en hver tid. Vel, gnager og gnager, de gnager vel ikke konstant, men ligger på lur og sover med ett øye på gløtt, klar til hogg.
Forventningspresten man ser i speilet, når man innimellom ser i den retningen, er og blir den kjipeste Forventningspresten av dem alle. Presten i speilet har en egen evne til å få menigheten til å tro at den ikke strekker til, og at alle andre menigheter er penere, flinkere, bedre, slankere, rikere og alle andre komparative adjektiv som finnes der ute, enn menigheten selv. Men det er også den Forventningspresten menigheten selv kan målbinde. Kanskje til og med begrave. Ved å tro på seg selv kan menigheten senke skuldrene og møte verden med bratt nakke og et selvsikkert og om man bruker rett type tannkrem, perlehvitt smil.
