Det svunne er en drøm

Og jeg kjenner på et vemod. Det skal kanskje rives. Ikke uventet, her kan man jo bygge både tettere og i høyden, og få plass til nye, funksjonelle, moderne kontorbygninger hvor man kan sitte på høye, ukomfortable barkrakker i åpne landskap, fordi åpne landskaper gjør at vi utveksler ideer på en mye mer spennende og dynamisk måte, og så kan man nippe til macchiatoen (ja, tenk det, jeg kan når jeg vil) og være kreativ.

Nå ja. Men det blir ikke det samme. På ingen måte. Vinjebygget er en del av min identitet, av min historie. Det ble satt opp på 50-tallet, og har, under min oppvekst på Nardo på 70-tallet, stått der som et landemerke. Ved siden av lå Stallkroa, eller Kroa som vi kalte den; flipperspillene, biljarden, Space Invaders, stemningen, folkene, fotballbanen som lå rett bak, kampene, Vest-Tyskland mot Nederland, området har satt sitt bumerke på mang en nardoramp. Også den er borte. Ute av verden. En bygning er ikke alltid bare en bygning. Den er noe mer. Den er en fortelling om mennesker. Om tida som har vært. Om tilhørighet, om identitet. Gressletta foran Medisinaldepoet, drømmenes teater. Nå? Kiwi og en parkeringsplass.

Jeg går gjennom en by som er forandret, man legger ikke alltid merke til det, i hvert fall ikke jeg, bygninger rives rundt meg, andre vokser opp, umerkelig, nesten, jeg har blitt så vant til det, det er et eller annet byggeprosjekt på gang, overalt og til enhver tid, et bygg her, et bygg der, men plutselig. Noe er annerledes. Jeg får litt dårlig samvittighet. Det blir som å komme hjem og ikke se at noen har kjøpt blomster. Eller vært til frisøren. Ikke bra, med andre ord.

Jeg skal ta meg sammen. Jeg skal det. Legge bedre merke til byen min. Men jeg tenker: Gjør byen dette fordi den selv vil, eller fordi alle andre byer gjør det, det er liksom dette som er bymoten, slik skal du se ut nå hvis du skal være en by å regne med. Og jeg griper meg i å tenke; nå jåler du deg til, dette kler deg slett ikke, på ingen måte, nei, hvorfor kamuflere og skjule din særegne identitet og natur bak en vegg av funklende forretningsbygg og hoteller? Dette ser jo ut som en hvilken som helst by. Hvor har det blitt av alt, og hvor har alle de åpne plassene tatt veien, der man før kunne spille fotball, åpne sletter hvor cowboyene og indianerne regjerte, et skogholt, det er borte, en slette med rustne bilvrak man kunne leke i, det er borte, det også.

Noen bygg står fortsatt, relativt uforandret utenpå, men innholdet er ikke hva det en gang var. Jeg står utenfor Nordre gate 8, som før huset Erichsen. Jeg minnes alle lørdagsstundene, samlingsstedet på 80-tallet, løksuppa, ja. Ikke minst løksuppa. Nå ligger det en klesbutikk der. Jeg hutrer, takker vår herre for at Bristol fortsatt eksisterer og rusler videre, til Brattørgata. Jeg lener meg mot byen min, og ser over mot bygget på den andre sida av gata, fotballpuben Three Lions. Før, for lenge siden, skjønt hva er lenge siden, men altså før, da LP-plater var for alle, ikke bare hipstere med stort skjegg, god økonomi og uanstendig dyre stereoanlegg, lå det en platebutikk der som het Playtime. Et skattekammer hvis innhold har vært med på å forme identiteten til ikke så rent få trondhjemmere. Nick Drake, Television, Motörhead, Joy Division, Talking Heads, Echo & the Bunnymen. Jeg og byen har vandret sammen, hånd i hånd, jeg har slitt ned sko på byens brosteiner, hvilt meg på dens benker, sett stjernene som et smykke over Gråkallens rand mang en trondheimsnatt, ligget under trekronene på Marinen på solfylte sommerdager, vandret gjennom stille gater, hvilt meg mot byen, rygg mot rygg.

Jeg lukker øynene og går gjennom en annen by, en by som ikke lenger er, en annen tid; jeg tar rulletrappen opp på Sundt, til platebaren i andre etasje, kjøper softis på EPA, den magiske blandingen av jordbær og vanilje, som du fortsatt får, bare at nå heter det Byhaven, jeg handler på Tempo, ser eventyret åpne seg foran øynene mine på Industrimagasinet; klorlukten, skilpaddene og smellet i ørene når jeg dykker etter nøkkelen min i Sentralbadet. Jeg sitter på Verdensteatret, Sverdrupmannen kommer glidende over lerretet, munnen fylles med Knott, de mørke er best. Jeg åpner øynene og står igjen foran Vinjebygget. Og jeg tenker: Det svunne er en drøm. Evig eies kun det tapte.