12. utgave av Kosmorama viste en festival med stadig bedre grep om publikum, gode gjester, mye god film og en nasjonal prisutdeling for god til at den bør vike for Amanda.
I fjor tok Kosmorama et viktig steg som publikumsfestival, med flere folk i salene. Noe av den samme følelsen preget årets festival, med til dels fulle og utsolgte saler selv på formiddagstid. Trøndere er trege, men på litt samme måte som det har tatt mange år å oppdra konsertpublikum til å kjøpe billetter på forhånd til store arrangement, virker det som om det er i ferd med å løsne litt i forståelsen av hvordan en publikumsfestival med film kan brukes, både av små, gamle og folk imellom.
Årets festival var én dag kortere enn de siste åra. Det funket bra med mer komprimerte leker. Selv om det var litt for kaldt, var det interessant med gratis utekino rundt hjørnet mot elva på Kongens gate allmenning. Dessuten var det et løft for første gang å ha festival med det nye (det vil si gamle) inngangspartiet til Nova, selv om porten til tider faktisk ble for trang. Filmrelevant fastfood av høy kvalitet løftet også festivalfølelsen, særlig for den økende mengden publikum som la ned mange filmtimer på festival.
Som filmfestival i Trondheim bør Kosmorama særlig bedømmes etter evnen til å trekke publikum, kvaliteten på programmet, evnen til å vise fram og stimulere det trønderske filmmiljøet, samt avviklingen av Kanonprisen, den nasjonale filmprisen som festivalen har bygd opp. Når det gjelder program og gjester var det solid og variert, med filmer og besøkende som satte noen av de mest aktuelle spørsmålene i verden i dag på dagsorden, gjennom rystende, vonde, men også varme, morsomme og litt oppløftende filmer. En god del av dem blir neppe tilgjengelig i eller fra Trondheim for dem som ikke fikk dem med seg på festivalen.
Det var kanskje enda flere norske og trønderske premierer i fjor, men det trønderske filmmiljøet kom godt ut av årets festival også. Kanskje særlig med premieren på rockumentaren «Blackhearts» og dokumentaren «Mammas drøm», men det var også stas med premiere på den svenske dokumentaren «Say Something» klippet av Anders Teigen (som også klippet «Blackhearts»), samtidig som filmen hadde premiere i Stockholm.
Etter feilskjær med selve showet i fjor, var Kanonprisen i år tilbake til den løse, rocke stemningen som har gjort utdelingen til en populær prisfest i bransjen. Kanon er på flere måter et kledelig supplement til den stivere og mer kompromisspregede Amanda-prisen, noe flere av prisvinnerne har gitt uttrykk for gjennom åra. Nå sist med Joachim Trier, som ikke engang ble nominert av Amanda-juryen for beste film for «Oslo 31. august». Torsdag ble han stemt fram til sin tredje og fjerde Kanonpris av bransjen, og takket varmt for «det nærmeste vi kommer en akademipris i Norge».
Derfor er det alarmerende at Norsk filminstitutt i høringsbrev til forskrift til tilskudd til filmformidling gir uttrykk for at det for fremtiden vil bli gitt støtte til «ett større arrangement som deler ut nasjonale filmpriser». Dermed legges det opp til en støttekamp mellom Amanda og Kanonprisen som neppe er helt heldig for noen av prisene eller bransjen. Kanon har vært bra for Kosmorama, men også for Film-Norge. Som så ut til å trives langt bedre på Byscenen torsdag enn på et hotell i Haugesund et drøyt halvår tidligere.