Etter flere runder med debatt om au pair-ordningen, er det nå vaskehjelpsordningen som har fått offentlighetens oppmerksomhet.
Først gjennom en kritisk diskusjon om vaskehjelpenes stilling sammenlignet med deres (kvinnelige) arbeidsgiveres stilling, og deretter gjennom et utspill fra NHO hvor skattelette på vaskehjelp og barnepass fremstilles som et av flere tiltak som skal fremme kjønnslikestilling i norske familier. Men blir man (mer) likestilt av å ha vaskehjelp og /eller au pair?
Dette er ett av spørsmålene som stilles i det nylig avsluttede forskningsprosjektet Buying and Selling gender equality. Feminized migration in contemporary Norway. Her har flere NTNU-forskere samarbeidet om å studere en samfunnsutvikling hvor stadig flere nordmenn, i hovedsak barnefamilier, betaler noen, som oftest kvinner fra andre deler av verden, for å utføre arbeid som tradisjonelt sett blir betraktet som kvinnearbeid og som nå i tråd med det politiske og kulturelle idealet om kjønnslikestilling helst skal deles mest mulig likt innad i paret; husarbeid og omsorgsarbeid. Denne utviklingen føyer seg inn i et globalt fenomen som gjerne er betegnet som feminisert migrasjon, som i enkle trekk handler om migrasjon av kvinner fra sør/øst til nord/vest, og hvor et økende marked for betalt husholdsarbeid i nord/vest spiller en viktig rolle.
Et viktig bakteppe for disse spørsmålene i en norsk kontekst er den doble likestillingsmodellen, hvor likestilling hevdes å handle om lik deltagelse både i lønnet arbeid (i praksis å få flere kvinner til å øke sitt lønnsarbeid), og i ulønnet husholds- og omsorgsarbeid (i praksis å få flere menn til å gjøre mer husarbeid og ta et større del av omsorgsarbeidet). En rekke politiske ordninger har forsøkt å styre utviklingen i denne retning, og nyere undersøkelser har vist at politikken har hjulpet i den forstand at flere kvinner jobber mer ute og flere menn er mer deltagende hjemme. Samtidig har bruk av private ordninger for vasking, barnepass og matlaging økt. En utbredt fortolkning av dette er at det betalte husholdsarbeidet er et svar på det arbeidskraftsunderskuddet som oppstår når flere kvinner går ut i lønnet arbeid uten at menn øker sin deltagelse hjemme tilsvarende. Eventuelt at det er en måte å løse hjemlige likestillingsutfordringer på.
For å kunne forstå mer av dette har jeg intervjuet foreldre (par og aleneforsørgere) som har vaskehjelp og/eller au pair, og spurt dem hvorfor de har valgt dette og hvordan de erfarer det. Noe som går igjen i intervjuene er en opplevelse av å trenge hjelp for å få en hektisk hverdag til å gå opp. Forhold som gjør at man trenger det kan typisk være å tilbringe nok tid med barna sine, tid til parforholdet og kanskje også tid til trening og andre hobbyer – samtidig som at begge jobber fulle og ofte også lange dager. Husarbeid fremstilles her som lite meningsfullt og givende, og noe som stjeler tid fra viktigere gjøremål. I tråd med dette beskriver mange effektene av å ha vaskehjelp eller au pair som positivt for hele familien, og ikke minst for mor som ofte er den som har hatt hovedansvaret for husarbeidet. Parallelt med dette fant jeg også en nokså utbredt tendens til å betrakte ordningene som gode også for de ikke-norske vaskehjelpene og au pairene, som på denne måten fikk en unik mulighet til å erverve seg materielle goder (penger og varer) og kulturelle goder, som kunnskap om demokrati og kjønnslikestilling.
Tilbake til utgangsspørsmålet; fører vaskehjelper og au pairer til økt kjønnslikestilling i norske familier? Slik jeg ser det, er svaret på dette spørsmålet avhengig av hva man mener med kjønnslikestilling. Hvis kjønnslikestilling forstås som lønnsarbeid både for kvinner og menn og avkjønning av både lønnsarbeidet og lederskap innen arbeidslivet, er det kanskje mulig å gi et forbeholdent ja til dette spørsmålet, da det fra kjøpernes side ser ut til å være mer aktuelt å satse på full jobb og eventuelt også en lederposisjon for kvinner om man har to ekstra hender til å ta seg av noe av hus- og omsorgsarbeidet. Når jeg sier at dette ja-et er forbeholdent, er det fordi det er veldig mange norske foreldre som praktiserer to- forsørgermodellen uten au pair og vaskehjelp, men med offentlige ordninger som barnehage og SFO. Jeg vil også argumentere for at det er mulig å gi et forbeholdent ja til dette spørsmålet hvis kjønnslikestilling forstås som det å dele likt på hus- og omsorgsarbeidet. For med færre arbeidsoppgaver å dele på, reduseres mulighetene for stor betydelig skjevfordeling innad i paret.
Samtidig, hvis kjønnslikestilling også inkluderer avkjønning av både husholds- og omsorgsarbeid, blir imidlertid svaret et klart nei. For selv om au pairer og vaskehjelper kan gjøre det mer gjennomførbart for noen norske kvinner å ha fulle stillinger, kanskje også en lederposisjon, er det ikke til å komme unna at husholdsarbeidet fortsatt nesten utelukkende utføres av kvinner. Dette betyr at forventningene til hvem som passer best til å utføre slikt arbeid langt på vei opprettholdes. Et like klart nei får man hvis likestillingsbegrepet tenkes å romme en idé om likhet mellom kvinner.
Slik både au pair – og vaskehjelpsordningen praktiseres i dag, med svak regulering, høy forekomst av uformelle arbeidsforhold, samt utstrakt misbruk av kvinner som allerede er i en svært vanskelig situasjon, er det en lang vei å gå for at dette skal kunne forstås som et seriøst likestillingstiltak.