15. april 1940 startet slaget om Hegra festning.
Major Hans Reidar Holtermann samlet 9. april 1940 en norsk styrke i Stjørdal. Førti soldater meldte seg. Blant disse var vennene Hans Fredrik Gaden og Guthorm Kavli (min far), begge 23 år. Sammen tok de toget fra Trondheim til Stjørdal. De dro slik de sto og gikk. Av de to vennene var det bare Kavli som vendte tilbake. Om morgenen 10. april var et tysk kompani på vei fra Sutterøy for å nedkjempe styrken. Sersjant Kavli og tolv soldater ble sendt for å stoppe tyskerne. De tok oppstilling i Værnesskogen, lite høye i hatten, men de ble kalt tilbake før tyskerne nådde fram. Holtermann husket plutselig det gamle Ingstadkleiven fort fra 1910, snart bedre kjent som Hegra festning, og bestemte seg for å innta fortet. Han evakuerte med 55 mann og utstyr innover dalen til Hegra veibru – med hest og på ski opp den ubrøytede, kronglete veien til fortets øvelsesleir tett ved og gravde fram festningen under meter med is og snø.
Nye frivillige meldte seg etter hvert til tjeneste. Snart kunne ikke Holtermann ta imot flere. Nødvendige eksperter fikk bli. Resten fikk et varmt måltid og takk for fremmøtet. Søndag 13. april flyttet mannskapene inn i kanongangene. Våpensmed Johan E. Øverkil fikk mesterlig klargjort fortets åtte kanoner, demontert siden 1926. Det var nok kanonammunisjon, men rått, kaldt og mørkt. De over 200 mennene og hjelpesøster Anne Margrethe Bang, ble en kampberedt avdeling med kanonbetjening, infanteriforsvar, observasjonsposter bak tyskernes linjer, sanitetstropp, skitropp og annen hemmelig forsyningsvirksomhet, kjøkkenavdeling og vaktmester, den 62 år gamle Anders Heimsjø. Om nettene lå mannskapene tett sammen fullt utrustet på halm på fuktige golv.
Mandag 15. april kl. 5.30 startet slaget om Hegra festning. Tyskerne angrep med infanteri og kanoner. Nede i bygda hadde Holtermann plassert mindre dekningsstyrker. Disse kom i kamp, og Per Bergstrøm, Hans Frederik Gaden, Jon Hammer, Peder Hofstad og Johan Halfdan Olsen falt. Tyskerne hadde også betydelige tap. Åtte mann ble tatt til fange av tyskerne. Fenrik Wilhelm Kavli (min onkel) og resten av dekningsstyrkene tok seg opp gjennom skogen med hardt sårede Ludvik Buland. De kom seg i sikkerhet bak tømmerveltene i et skar i festningsveien – der kaptein Paul Stensen og hans menn sto klare til kamp. «Ja så, du er her du også? Kunne tenke meg det, ja. Godt å se deg i live». Wilhelm så overrasket opp på sin bror, Guthorm, som var en av kaptein Stensens menn. Wilhelm fortalte at han så vidt berget livet. Så dro Wilhelm videre med Buland opp til festningen. Guthorm gikk i stilling bak de felte trærne som sperret veien – Stensen ventet rolig til tyskerne var på skuddhold og kommanderte ild fra geværer og mitraljøser. Nesten hele den tyske styrken mistet livet. «Det var litt av et sjokk å se dem falle, et sjokk å være med på å drepe. Men det var krig. Det var dem eller oss», mintes Guthorm Kavli i boken Kampen om Hegra av Karl H. Brox. På oppstilling om kvelden gratulerte Holtermann avdelingen med ilddåpen.
Neste dag falt Eivind Næve da en tysk granat detonerte nær festningen. Så fulgte tyske angrep, norske motangrep og dristige forsyningsturer med geværammunisjon og mat. Skitroppen, ledet av Harald Smedal, var ute hver natt. Aksel Næss skaffet forsyninger på hemmelige turer. Da festningen viste seg vanskelig å innta, flybombet tyskerne med 500 kilos bomber for å utslette festningen og mannskapet. Men fulltrefferne uteble. Gunnar Finsen, som var lege i den spanske borgerkrigen og den finske vinterkrigen, mintes hardføre Hegrasoldater. «Bra», var svaret fra hardt skadde og alvorlig syke ved spørsmål om helsetilstand.
Torsdag 25. april angrep tyskere en skipatrulje med fulle sekker fra Hoset og Selbu. I skuddvekslingen ble en tysk soldat drept. Kolbjørn Mæhre ble skutt i beinet og alvorlig såret. Tyskerne tok med seg utstyret til Mæhre, den døde tyskeren og tre norske fanger. Mæhre bli liggende igjen i snøen over natta i ned mot to minusgrader. Kreftene svant, han ba til Gud og tenkte på foreldrene på nybrottsbruket – men også med sorg på tyskeren han hadde skutt. Dagen etter lyktes det sanitetssoldater fra Hegra å hente Mæhre. Mæhre ble frisk, selv om han ble liggende i snøen over natten, med ned mot ti minusgrader.
Da Sør-Norge ellers var overgitt, måtte til slutt også Hegra festning kapitulere 5. mai. Avdelingen hadde vært i kamp sammenhengende i 23 døgn, siden 15. april. De seks falne ble minnet med to minutters stillhet. Så sang de fedrelandssangen. Seks av mannskapene døde etter krigen trolig av sykdom relatert til Hegraoppholdet. Oppdaterte kilder kan tilsi mellom 40 og 80 døde tyskere. Etter kort fangenskap, fortsatte mange Hegrasoldater kampen. Odd Nilsen var fotografen ved Hegra festning. Fotografiene hans er siden kjent i historien om 1940. Odd Nilsen falt under sabotasjehandling mot Thamshavnbanen i Orkdal i 1943. Tre Hegrasoldater døde i alliert tjeneste og én døde i tysk fangenskap.
Mannskapene på Hegra festning oppholdt store tyske styrker og hindret transport av tyske soldater og krigsutstyr via Sverige og Meråkerbanen til Trøndelag. Hegra festning viste verden at kamp mot Hitler-Tyskland var mulig – med nok vilje og god nok ledelse.
«Vi gjorde bare vår forbannede plikt,» sa Hegraveteraner.