Åpenhet og innsyn er grunnverdier i demokratiet. Innbyggerne, som også er velgerne, skal ha denne muligheten til å se makthaverne i kortene.

Under press: Idrettspresident Tom Tvedt har gitt etter for litt av presset fra kulturministeren, men vil ikke åpne idrettens arkiver for innsyn om penger som er brukt. Fra Adresseavisens lederartikkel: «Få steder i samfunnet er avstanden mellom topp og bredde så stor som innen idretten. Idrettsforbundet og særforbundene forvalter andres penger.» Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix

Dette har deler av idretten vondt for å forstå. Både fotballforbundet og idrettsforbundet vegrer seg mot reelt innsyn. Kulturministeren måtte bruke tvang mot idrettens øverste ledere. De lover nå fullt innsyn for fremtiden, men vil ikke åpne sine arkiver inn i fortiden. Det er påfallende at vegringen er sterkest i de deler av idretten der pengeflyten er størst.

Vi har mange eksempler på hvor lett det er å legge seg til dyre vaner i gode tider. I den rike delen av idretten har lønnsnivået og administrasjonen eksplodert, mens bevilgningene til grasrota ikke øker i samme takt.

Idrettens ledere er avhengig av troverdighet. Millionlønninger, femstjerners hotell og flyreiser på businessklasse står i grell kontrast til den dugnaden som legges ned på grasrotnivå av folk som betaler for å holde hjulene i gang. Få steder i samfunnet er avstanden mellom topp og bredde så stor som innen idretten. Idrettsforbundet og særforbundene forvalter andres penger. Innsyn er den beste vaksinen mot bedrag og misbruk. Frykten for å bli hengt ut i offentligheten er disiplinerende. Derfor vil kulturministerens pålegg om åpenhet mane til nøkternhet.

Innsyn reduserer også risikoen for juks i form av doping, korrupsjon og annen ukultur. Norsk idrett er preget av lite doping og annen ukultur, men det betyr ikke at man skal slå seg til ro med at alt er velfungerende. Åpenhetsdebatten er ubehagelig for lederne og en mare for hele idrettsbevegelsen. Samtidig med at organisasjonen splittes, svekkes idrettens omdømme. Diskusjonen bør også handle om idrettens autonome rolle i samfunnet. Bør idretten ha en fri rolle med egne regler, lover og domstoler, eller bør den i større grad tilpasse seg offentlighetsloven, blant mye annet?

Idrettsledere og trenere er svært opptatt av at utøverne har gode holdninger. Man bør kanskje snu litt på flisa og etterlyse at også idrettens ledere viser gode holdninger, står for sunne verdier og er forbilder.

Offentlighet har en pris, men den må også idretten være villig til å betale for å ha et sunt og velfungerende demokrati.