Skuespillerne synes som næringslivsfolk å ha fulgt samarbeidslinjen under første del av okkupasjonen. Teatersjef Henry Gleditsch ved Trøndelag Teater snudde teaterkrigen mot nazimyndighetene.
At Falstadsenteret blir scene for en dramatisering av unntakstilstanden i 1942 og drapet på den modige teatersjefen er ikke for tidlig. Norsk film og teater skulle utgjøre et viktig virkemiddel i NS-leder Gulbrand Lundes verktøykasse for et nazistisk Norge. Tidlig kom det forordninger om kinematografbilder og teateruttrykk. I april 1941, altså for 75 år siden, samlet kulturråden all makt i Statens Filmdirektorat, som straks rykket fram på flere fronter med dets sjef Leif Sinding. All spilleproduksjon ble nu lagt til private produksjonsselskaper (Iversen, Gunnar 2011). Som et ledd i propagandavirksomheten, var nazistene med Terbovens kommissariske statsråder Erlings Sandberg og Frederik Prytz rause med tilskuddene til film og teaterproduksjoner. I statsbudsjettet for budsjettårene 1941/41 og 1942/43 er det påslag på alle poster hva gjelder film og teater. Det gjelder også «jøssingrede nummer 1», Trøndelag Teater, som får et påslag på i overkant av 200 000 kroner.
Henry Gleditsch og Trøndelag Teater ble dog ikke noen nyttig idiot for Lunde & co. Teateret som ble bygget alt i 1816, da amatørteateret i Trondheim hadde fått en så fast form at det nærmet seg institusjonsteater, ble tidlig et symbol på kunstnerisk uregjerlighet, senere, i 1911 under Thora Hansens myndige grep. Den tredje fase kom med Henry Gleditsch, i 1937. Gleditsch kom til å sette betydelig preg på Trøndelag Teater, og markerte tidlig sin uvilje mot okkupasjonsmyndighetene. I revysjangeren hadde teateret Henry Gleditschs kone, Synnøve Gleditsch, som var den uforlignelige primadonna som Chat Noir og Oslo manglet. Men nazistene insisterte på det store drama, som «Brand», kunne man lese i naziavisen Aftenposten. Allerede tidlig under okkupasjonen skimter man altså en konflikt mellom Gleditschs satire og NS-myndighetenes lengsel etter det store skjebnedramaet. Sensurmyndighetene hadde alt grepet inn, ikke i stort omfang, men den rammet satiren. Einar Sisseners revy «Norrønafolket vil fare» på Chat Noir måtte opp i en fornyet og sensurert versjon i mai 1940. I arkivet etter Chat Noir finnes en del manus og brev med strykninger og godkjenninger fra krigsårene, ifølge forskningsbibliotekar Benedikte Berntzen ved Nasjonalbiblioteket. Henry Gleditsch strakk imidlertid strikken lenger enn Oslo-teatrene. Det skulle koste.
Under et tysk gjestespill ga Gleditsch skuespillerne fri og beordret alle å holde seg borte fra teateret. Selvsagt «glemte» han blomster til gjestene, skriver Norsk biografisk leksikon. Likens arrangerte han «bortsalg» av billetter og organiserte publikumsboikott når myndighetene grep inn i spilleplanen. «Da Nasjonal Samling arrangerte møte i Trondheim november 1941 og det ble sendt ut påbud om å flagge, sørget han for at det ikke ble flagget utenfor teateret». (op.cit.). Teatersjef Henry Gleditsch hadde allerede blitt et betydelig hår i suppa for Quisling og sjefen for Statens teaterdirektorat, Finn Halvorsen.
I 1941 hentet Henry Gleditsch inn skuespilleren, Kristian Hefte, som hadde gjort større roller i Falkbergets Teater, Søilen Teater og Carl Johan Teateret i hovedstaden. Det var i denne skjebnetid at virkelighetens drama innhentet Trøndelag Teater. Selv om det var utviklet en back-up-plan for Henry Gleditsch, ble han ved teateret inntil Gestapo troppet opp på generalprøven for «Vildanden». Om morgenen den 7. oktober ble den rakryggede teatersjefen ved Trøndelag Teater, Henry Gleditsch, brutalt meid ned av nazistenes kuler på Falstad Strafgefangenlager i Levanger. Men Henry Gleditschs ånd satt fortsatt i Trøndelag Teater. Det klarte ikke nazistene å ta knekken på. Kristian Hefte tro raskt inn i rollen til Henry Gleditsch som doktor Relling i teaterets oppsetning av «Vildanden». På premieren er det stuvende fullt, skriver Aftenposten i en omtale etter at avisen igjen har fått tilbake sin redaksjonelle integritet. Da teppet gikk, reiste alle publikummere seg som på kommando og mintes den falne teatersjef med flere minutters stillhet. Og «så tømtes teatersalen stille og verdig, og dermed ble helt tomt inntil nazimyndighetene forsto den for dem håpløse situasjonen, og også offisielt lukket Trøndelag Teater i 1943», melder avisens signatur S.J.H.
Fra Quislings Kulturting meldes det kort etter drapet på teatersjef Henry Gleditsch at det tilspisser seg mellom kunstnerne og NS-myndighetene. Vedrørende utdelinger av kulturpriser til kunstnere i anledning Quislings Kulturting i 1943, skriver Finn Halvorsen i Statens Teaterdirektorat: «(…) De forfattere og skuespillere som her måtte komme i betraktning, vil nemlig enno aldeles sikkert vegre seg mot å motta en slik pris.» Halvorsen signerer med Heil og Sæl, men det er tydelig at også teaterdirektøren er kommet i stuss.
I dag 21. april er det urpremiere i Falstadgården på «Henry Gleditsch – en utmerket gærning». Det er ikke en dag for tidlig.