Det er ikke til å undres over, at noen av kvinnfolka ble tause og triste etter noen år på prærien. De fikk «præriesjuka», sturet innendørs og brydde seg ikke om noe. I dag ville vi sagt at de norske utvandrerkvinnene ble deprimerte.
Jeg tenker på dette når jeg står i veikrysset ved Roslyn i Day County, Sør-Dakota. Det var hit Eilert – hovedpersonen i Edvard Hoems bok «Bror din på prærien» kom, da amerikareisen endte på 1880-tallet. Her hadde han slektninger, og hos dem kunne han arbeide for kost og losji.
Vi har kjørt i timevis for å komme til Day County. Timer i bil i Sør-Dakota byr ikke på store overraskelser. Prærien er et landskap som fremkaller ambivalens. På den ene side er den så uendelig flat, at det nesten er provoserende. På den andre side hvelver det seg en storslått og vakker himmel over den.
Hoems hovedpersoner hadde neppe tid til slikt tankespinn. For dem var det en ubarmhjertig kamp for å klare seg i det nye landet. Eilerts vertskap tante Gjertine og hennes mann Ole, kom fra Fræna i Møre og Romsdal. De kunne noe om jordbruk i ei norsk kystbygd, men var uforberedt på nye utfordringer som gresshoppesvermer, haglstormer, præriebranner, kulde og hete.
Forfatteren har hatt lite fakta å lene seg på. Basert på noen få brev, avisartikler og beskjedne historiske beretninger har han diktet livene til familien sin på prærien. Det har han gjort på et drivende og sanselig vis. Det er lukt og smak mellom sidene i boka.
I dagens Roslyn lukter det mest frityr fra butikken ved veikrysset. Mannen bak disken har aldri hørt om Edvard Hoem, men vet godt at det en gang bodde nordmenn her. Det går ikke mange minuttene før han begynner å snakke om den underlige skikken med å spise lutefisk og lefse som lever blant de norskættede på prærien. Joda, det er to pussige matvarer å kombinere.
Det bor 183 mennesker i Roslyn. To av veiene har storslåtte navn: Bjørnson Avenue og Ibsen Avenue, men det er det eneste flotte. Mange av husene er forlatt, det er lemmer for vinduene og langt framskredent forfall. Det er lenge siden noen har tenkt på å klippe gresset.
Jeg lukker øynene og forsøker å leve meg inn i Eilerts opplevelse av å komme hit. Han hadde våget spranget, forlatt gården i Rekneslia og satset alt på ett kort. Møtet med territoriet som senere skulle bli til staten Sør-Dakota, var noe annet enn det Amerika-brevene hadde fortalt. Husene var små og lave, noen av dem laget av jordblokker. Det meste manglet, og dagliglivet gikk fra hånd til munn.
Forfatteren Hoem hadde ikke vært seg selv om det bare var tristesse. I og rundt Eilert Knudtsen Reknæs tilværelse i Amerika, er det hardt arbeid og gudstro, men også begjær, livsglade damer, jakt, fest og framgang.
Gjertine kommer ut av depresjonen ved å gjøre noe uvanlig for en kvinne den gang, hun drar alene på jakt. I området ved Fort Sisseton i Marshall County fanger hun bever og røyskatt, pelsverk som ga noen ekstra dollar i kassen. Vi stopper bilen og går ut ved Fort Sisseton. I dag et museum. Det er et åpent skoglandskap. Ikke et menneske er å se. Kanskje det ikke ville overraske, om Gjertine plutselig dukket opp med hagla over skulderen.
Webster, en småby litt lenger sør i staten,var selve byen for nybyggerne. Der kjøpte de landbruksredskap og utstyr til gårdsdriften. Ole drar inn til byen og ser på moderne redskap. Han dagdrømmer om hvor lett livet vil bli med mekanisk hjelp.
Det er fortsatt landbruksutstyr som kjennetegner Webster. Hele byen er preget av svære anlegg som selger maskiner for storskala jordbruk. Ole ville ikke trodd sine egne øyne.
Mange nordmenn har «en bror» på prærien. Edvard Hoem fikk tidlig vite om familiens utvandrere. I et etterord skriver han om flere mislykkede forsøk på skrive om dem.
Godt han ikke ga opp og klarte det til slutt.