Klimaskiftet vil koste verden ufattelig mye penger, men alternativet er ikke til å leve med.
Det internasjonale energibyrået (IEA) antyder at hvis de nordiske landene skal nå klimamålene, vil det koste et beløp som tilsvarer nesten 2800 milliarder norske kroner. Uten å nedvurdere Nordens utfordring, er det et nyttig perspektiv å sammenligne en av verdens rikeste regioner med den globale utfordringen. Med utgangspunkt i behovet for klimatilpasninger, har IEA summert kostnaden ved verdens samlede energiinvesteringer til et beløp som tilsvarer 22400 milliarder kroner – hvert år frem til 2040.
Tallstørrelsen er nærmest ufattelig, men kan sammenlignes med at mer enn tre norske oljefond hvert år skal brukes til klima- og energiomlegging. Det kan spørres om dette i det hele tatt er realistisk, men verden har egentlig ikke noe valg. For fem måneder siden sa FNs medlemsland ja til en klimaavtale med meget ambisiøse mål. Avtalen slår fast at temperaturstigningen bør begrenses til 2,0 grader, og helst begrenses til 1,5 grader. Verdens gigantiske og felles utfordring er at ord må følges opp med handling.
De rike landene i Norden har derfor to klimautfordringer: For det første hvordan vi skal nå våre egne klimamål her oppe i nord. For det andre hvordan vi kan hjelpe andre land til å få sammenheng mellom mål og midler. Norges globale bidrag bør være hvordan karbonfangst og -lagring (CCS) skal bli en teknologi som økonomisk og praktisk kan håndteres i tusenvis av energi- og industrianlegg verden over. Karbonfangst er helt nødvendig for at kloden skal være beboelig også for kommende generasjoner. Gassnova, som er regjeringens rådgiver i CCS, skal innen 1. juli levere en mulighetsstudie om konkrete anlegg for karbonfangst.
Mongstad ble ikke hva det skulle bli, men det er viktig at Norge fortsatt betrakter karbonfangst som et område der vi har særlige fortrinn. Valget av pilotprosjekter må ikke innsnevres til et spørsmål om hva som kun gagner et norsk klimaregnskap. CCS kan bli Norges viktigste bidrag til hvordan resten av verden skal håndtere overgangen til et utslippsfritt samfunn, viktigere enn rollen som «Europas grønne batteri».
Når det fremheves at det grønne skiftet blir dyrt, er det viktig å huske at alternativet er mye verre. Hvis menneskeheten fortsetter med de samme utslippene som i dag, blir kloden ubeboelig.