Alle kommunene i de tre midtnorske fylkene har nå sagt ja til å bosette flyktninger.

I hele landet er det bare 15 kommuner som fortsatt sier nei. Dette er en svært positiv utvikling og viser at de aller fleste kommunene, når de får litt tid på seg, er i stand til å bidra på dette området.

Sammenlignet med mange andre land, har Norge påtatt seg en relativt liten del av byrden når det gjelder bosetting av mennesker på flukt. Myndighetene har bedt kommunene om å ta imot 18 500 flyktninger i år, og dette målet er snart nådd. For et land med god økonomi, god plass og et velfungerende velferdsapparat, bør det være en selvfølge å bidra med å tilby et nytt liv til mennesker i nød.

Samtidig er det ikke slik at grensene kan være åpne. Norge bør ha tydelige kriterier for hvem som kan få opphold, og vi må erkjenne at vi kan hjelpe langt flere av dem som trenger det aller mest, ved å bidra økonomisk og praktisk i konfliktenes nærområder.

Temperaturen i den norske debatten om flyktninger og migranter varierer sterkt med antallet mennesker som banker på døren. Tilsynelatende er situasjonen nå under kontroll etter tilnærmet kaos i fjor høst, men konfliktene som tvinger folk på flukt, er fortsatt like alvorlige - og nye konflikter vil oppstå. Europa og Norge må være forberedt på nye store utfordringer med mennesker som søker tilflukt hos oss.

Mottak av et stort antall flyktninger og asylsøkere setter samfunnet vårt på prøve. Dårlig håndtering og dårlig integrering vil kunne føre til alvorlige problemer. Vi trenger ikke dra lenger enn til vårt naboland Sverige for å finne såkalte parallelle samfunn i bydeler med bare innvandrere, arbeidsløshet og betydelige konflikter.

Derfor er det gledelig med eksempler fra norske lokalsamfunn der flyktninger er blitt godt tatt imot, får lære seg norsk og får mulighet til å gjøre en samfunnsnyttig innsats. Adresseavisens reportasje fra Rennebu, der eritreere er i arbeid med skogpleie, er et positivt eksempel på at de som kommer langveis fra, ikke nødvendigvis trenger å være en belastning.

Det at så å si alle landets kommuner er villig til å ta imot flyktninger, er både et viktig signal og en nødvendig forutsetning for å lykkes. Samtidig er det en smertelig realitet at selv de beste intensjoner og holdninger ikke er noen garanti for et godt resultat. Det trengs også konkrete tiltak, klare retningslinjer og nok penger.