Før rettsoppgjøret mot gjerningsmannen var kommet i gang, tok samfunnet et oppgjør med debattklimaet. Men hjalp det?
I dag er det fem år siden den ufattelige dagen. 22. juli var en tragedie og en katastrofe, først og fremst for alle som ble drept eller skadet og for deres pårørende. Også for alle oss andre er denne datoen en av de svarteste i vår kollektive bevissthet, et symbol på linje med 9. april.
Straks det ble kjent hva gjerningsmannen sto for, lovet politikere og medier å bidra til at tankegodset som lå bak terroren skulle frem i lyset. Ytterliggående synspunkter skulle møtes med debatt og kritiske motforestillinger. I erkjennelse av at mye av den islamkritiske debatten hadde foregått på mørke deler av internett og ikke i de ordinære medienes kanaler, skulle radikale meninger bekjempes med åpenhet.
Fem år etter terroren i regjeringskvartalet og på Utøya, er det vanskelig å se varige virkninger av politikeres og mediers gode intensjoner. Det er ingen grunn til å tro at det er færre ytterliggående meninger om islam. Den offentlige debatten ligner derimot på den som eksisterte før 22. juli. Mediebedriftene formidler stort sett moderate synspunkter. Heller ikke i brukerstyrte kanaler som Facebook og Twitter er det lett å se at ytterliggående meninger har en mer dominerende plass enn det hadde før terroren. Det er for så vidt bra, fordi det kan tolkes som at ekstreme standpunkter har liten oppslutning. Men det kan også være et uttrykk for at mye av islamkritikken fortsatt lever i mørke eller halvmørke, der det kan være inspirasjonskilder for personer og miljøer som vil gjøre ord til handling.
Mye har forandret seg etter 22. juli 2011, men det er i stor grad begivenheter av en annen karakter: Flere terrorangrep, fremveksten av IS, mer ytterliggående partier og standpunkter i en rekke europeiske land påvirker også den norske debatten. Det har skjedd endringer også i Norge, men det er usikkert i hvor stor grad dette kan tilskrives 22. juli. Blasfemiparagrafen er opphevet. Når det ikke lenger er straffbart å spotte eller forhåne religion, er det et signal om at samfunnet synes det er greit med kritisk debatt om religioner. Det er også blitt mer akseptert enn det var før å stille kritiske spørsmål ved islamsk religion og kultur. Det nyeste eksemplet er kritikken av heldekkende badedrakt for muslimske jenter.
«Det er mitt inntrykk at den norske debattkulturen de siste årene har nærmet seg den danske, i den forstand at den er blitt mindre tabubelagt», skrev den danske redaktøren og samfunnsdebattanten Flemming Rose i et innlegg i Aftenposten tidligere i år. Hvis han har rett, er det bra. Når skarpe synspunkter møtes med kritikk og motargumenter, kan det motvirke radikalisering.
Når sorgen, smerten og sjokket kommer på avstand, bør den langsiktige arven etter 22. juli-terroren være en løpende påminnelse om at åpen samfunnsdebatt er viktig - til og med livsviktig.