Selv som tredagers festival var tiårsjubilanten Pstereo seg selv.
Fra sju-åtte grader og regn under Sverresborg-konsertene uka før, til over 20 grader og strålende sol det meste av Pstereo-helga. God og gratis flyt inn i historiens første Pstereofestival med tredagersprogram.
De siste to årene har Granåsen og Sverresborg etablert seg og tatt unna litt av folkefest-presset. Likevel er publikumsgrunnlaget mer overlappende enn mange liker å tro, og Pstereo er i en utfordrende posisjon der de må finne det riktige balansepunktet mellom kunst og kommers, mellom kresen alternativ-mønstring og partyhelg for Trondheims skravleklasse.
Samtidig er det viktigere enn noensinne at Pstereo har en tydelig profil som skiller seg fra det vi får under Olavsfestdagene og på Sverresborg. Det lykkes de langt på vei med, vi fikk sylskarpe rockbookinger i Deafheaven, Beach Slang og Thurston Moore, festivalen ga fin anerkjennelse og tillit til trønderske poptalenter som Ary og Astrid S. Valg bare Pstereo kan ta, og et ansvar de er seg bevisst. Det gjøres og tenkes mye riktig. Festivalen traff godt med kurven på årets headlinere – fra Sigur Rós på den «rolige» torsdagen (selv om kontrasten var i største laget fra Todd Terje, som burde spilt en eller to dager senere), Highasakites triumferende maktdemonstrasjon fredag og DumDum Boys til den store avslutningsfesten.
Så er innvendingene også mange av de samme som før: Litt for ukjente artister på de største scenene. Band som kompetent planker 70-tallsrock har vi mange av i Trøndelag, vi trenger kanskje ikke hente dem fra USA og England? All Them Witches og Phil Cook gjorde helt ok konserter, de, men jeg klarer ikke å skjønne hva de hadde på hovedscenen å gjøre. Og der det i fjor ble trangt om saligheta på den nest minste scenen under Matoma-konsert, gjentok det seg i år med Dagny. Artister med genuine pophits trekker folk, enkelt og greit, det burde ikke komme overraskende på noen.
Årets store spørsmål var likevel hvordan det ville fungere med tre i stedet for to dager. Med tre utsolgte dager (likevel med merkbart flere folk på området fredag og lørdag) er det naturlig å tro at økonomien holder vann.
For ett år siden skrev jeg at utvidelsen til tre dager forhåpentligvis ville gi et program med mer variert helhet, men mer spissede enkeltdager. Nå bredere og samtidig bore dypere. Ingen enkel bestilling, så ble da også tredagers-Pstereo i bunn og grunn slik Pstereo alltid har vært. Om noe skulle jeg gjerne sett et enda dristigere, mer variert og lekent program i kjølvannet av det økte handlingsrommet. Gi plass til flere overraskelser. Litt energisk jazz, kanskje? Et klubbkonsept eller to tatt til scenen? Mer skjerpa hiphop-profil?
Og selv om artistenes turnélister setter begrensninger festivalen ikke rår over, kunne jeg likevel ønsket enda tydeligere dagsprofiler, der de mange som ikke har anledning til å dra alle dager kunne håndplukket sin perfekte dag.
Samtidig er maten blitt stadig bedre, og nådde i år et toppnivå i Pstereo-sammenheng. Køene blir stadig mindre. Etter mengden folk og den frenetiske aktiviteten bak tappetårnene å regne, var den nye ølbaren Øldorado en ubetinget suksess. Å flytte Urørt-scenen ned på gressmatta slo heldig ut, ikke minst var lyden adskillig bedre. Den utenommusikalske trivselen var rett og slett maksimal – når det gjelder logistikk, mat og drikke, nærmer festivalen seg perfeksjon.
Som totalopplevelse ble jubileumsfestivalen derfor kanskje den beste i Pstereos historie. Konseptet og posisjonen tåler fint tre dager. Den tåler derfor også enda mer eksperimentering og lek.