Det begynner å bli en jevnlig øvelse at media dokumenterer skjevfordeling av statlig makt i Norge, og som alltid er det medier utenfor hovedstaden som interesserer seg for fenomenet. Mandag fortalte Trønder-Avisa at kun én av 30 styreledere i de største statlige selskapene har adresse nord for Lillehammer. Adresseavisen har ved flere anledninger skrevet om ledere i statlige selskap som ikke bor i Trondheim, til tross for at Stortinget har besluttet at virksomheten skal styres herfra.
Det vakte stor oppmerksomhet at Investinors nye toppsjef, Haakon H. Jensen, skal bo i Oslo og vil være på kontoret i Trondheim «så mye som det trengs». Trondheim Høyre har tatt saken opp med næringsminister Monica Mæland (H), men hun ser ut til å ta situasjonen med stor ro. Denne uka ble det også kjent at Sintef-sjef Alexandra Bech Gjørv flytter tilbake til Oslo fra Inderøy. Samtidig kom utlysningen av ny direktør i Arbeidstilsynet etter Ingrid Finboe Svendsen, og det var ikke lystelig lesning. Det er ikke i det hele tatt nevnt i stillingsutlysningen at arbeidsstedet for direktøren er Trondheim. Vi frykter at dette åpner for at nok en statlig toppleder snikflyttes ut av regionen.
Poenget er ikke å finstudere toppledernes bosituasjon. Vi ønsker heller ikke noen millimeternøyaktighet av hvor styreledere har sin privatadresse. Det er selvfølgelig kompetanse, og ikke geografi, som skal være det viktigste. Problemet er at denne skjevfordelingen er så sterk at vi frykter den er blitt kronisk. Når vi aksepterer at den ene topplederen etter den andre bor andre steder enn i regionen, tegner det et illevarslende mønster. Og vi tror ikke det har noe med kompetanse å gjøre. En skulle kanskje tro at teknologihovedstaden Trondheim, hjemby for NTNU og Sintef, hadde kompetente folk å by på. Det samme kan sies om Bergen, Stavanger, Tromsø og Steinkjer – men da holder det ikke å lete blant egen bekjentskapskrets i hovedstaden. Det krever litt mer å finne de riktige menneskene i hele landet, men jobben må gjøres.
Denne skjevfordelingen av makt og posisjoner opprører midtnorske politikere med jevne mellomrom, men denne gangen håper vi det ikke går over. Det er på høy tid å si fra om at nok er nok.