Bjarne Brøndbo og DDE er kulturelle ledestjerner i Jens Stoltenbergs selvbiografi.

Journalister har sprenglest Jens Stoltenbergs selvbiografi på jakt etter avsløringer fra striden med Thorbjørn Jagland, samt personlige oppgjør med belastende homorykter. For oss som er opptatt av viktigere ting, er boka «Min historie» vel så interessant som dokumentasjon av den tidligere statsministerens kulturelle kapital.

I personregisteret som fyller fem tettskrevne sider, utgjør Stoltenbergs kulturelite en forsvinnende liten del av dem han nevner i boka. Desto mer interessant er det hvilke kulturpersonligheter han har funnet plass til, mellom Bondevik, Brundtland, Jagland og Obama.

Mye er som forventet i kulturbildet til en arbeiderpartimann født i 1959. Navn som Åge Aleksandersen, Leonard Cohen, Bob Dylan, Bjørn Eidsvåg, Sissel Kyrkjebø, Ole Paus, Bruce Springsteen og Frank Zappa gir inntrykk av at politikeren har vært mer opptatt av musikk enn litteratur og film, hvor Astrid Lindgren, Agnar Mykle, Hugh Grant og Julia Roberts er med.

Litt overraskende er det at gitarist Ritchie Blackmore er viet plass, i en setning fra ungdomstiden. Om noen har tvilt på Stoltenbergs forkjærlighet for trønderrock, så beviser han den ved at Bjarne Brøndbo er den mest omtalte kulturpersonligheten i boka, nevnt hele tre ganger. «Det umulige e mulig» var lydspor til landsmøtets valg av Stoltenberg som leder i Arbeiderpartiet i 2002. Om Jagland leser boka, blir det neppe til DDEs «Det fine vi hadd sammen».

Les også kommentaren «På tide å ta fram den mørkeblå t-skjorta»