Vi blir dummere for hver dag som går. Det er ikke Facebooks skyld, det er min og din.
Jeg er en atskillig dummere mann i dag enn jeg var for noen år siden. «Dummere» er riktignok et upresist ord, men det pirrer nysgjerrigheten, og vi som skriver, befinner oss i en knallhard kamp om publikums oppmerksomhet, så vi er nødt til å pirre folks nysgjerrig hvis vi skal nå fram.
La meg heller si at jeg ikke er så godt orientert som jeg var. Jeg får med meg en rekke opplysninger, men de fleste blafrer forbi; et glimt av Dagsrevyen her, en nyhetsmelding på radioen der, hastige inntrykk i løpet av mange timer ved en eller annen skjerm.
En fersk undersøkelse viser at det er store forskjeller på kvinners og menns nyhetskonsum.
Jeg skummer nyhetsstrømmens urolige overflate og tenker ofte at dette må jeg undersøke nærmere. I stedet sjekker jeg kjentfolks bilder av solnedgang og snøfall på Facebook. Jeg burde sett hele Urix på NRK, men tiden strekker ikke til, og det er alltid noe annet som frister mer. Youtube, for eksempel.
Mark Zuckerberg og Facebook kan gni seg i hendene. De tjener fett på at jeg og de fleste andre i større og større grad søker adspredelse, avveksling og underholdning. Annonsørene flytter annonsekronene sine dit folket er, og folket er på Facebook.
De som har greie på slikt, mener selskapet får annonseinntekter på fire milliarder kroner bare i Norge i 2016. De har fire ansatte her i landet, og de betaler ikke skatt av inntektene.
Mange foreldre klarer ikke å henge med barna i den digitale utviklingen.
Dette er en av grunnene til mediekrisen som også vi i Adresseavisen sliter med akkurat nå. Norsk Journalistlag, der vi er organisert, har mistet 2000 medlemmer de siste åtte årene. Nå er vi rundt 6600, og færre skal vi bli. Samtidig har Norge hatt en voldsom vekst i antall informasjonsmedarbeidere, folk som er betalt for å spre budskap ut fra økonomiske og/eller politiske interesser.
Mediekrisen er utgangspunktet også for et seminar under Transform-festivalen i dag. Direktør Liv Tørres ved Nobels fredssenter, tidligere NRK-korrespondent Odd Karsten Tveit og flere andre skal diskutere det de kaller en underrapportert virkelighet.
De snakker om at når journalistene blir færre og mediene får dårlig råd, blir det færre som er til stede og rapporterer om det som skjer ute i verden. Trondhjems Journalistforening arrangerte en liknende debatt i forrige uke. Den store, felles bekymringen er; hvordan skal vi i årene som kommer finansiere den journalistikken som er nødvendig i et lite demokrati som Norge?
Kulturministeren møtte Facebook under et møte i redaktørforeningen denne uka.
Vi kan innvende at mens lokaljournalister trengs for å grave i lokale forhold, finnes det nok internasjonal informasjon. Aldri før i verdenshistorien har vi kunnet velge i en så massiv mengde opplysninger som i dag. Verden er full av dyktige journalister som forteller hva som skjer.
Problemet er at informasjonsmengden er så stor at det føles uoverkommelig å få oversikt over den. Det som siver inn til hver enkelt av oss, kommer ofte via venner på Facebook, som har oppdaget noe de mener kan interessere likesinnede.
Marianne Danielsen, som leder reklamebyrået Engasjert Byrå, skrev om det i en spalte om «algoritmens forbannelse» i Adresseavisen i forrige uke. Informasjonen vi får, kommer fra folk som mener omtrent det samme som oss.
Hvis du er Donald Trump-tilhenger i USA, befinner du deg i et miljø som igjen og igjen bekrefter det du lenge har ment: Trump er nasjonens redning. Hillary Clinton står i ledtog med djevelen.
Forfatteren Tore Renberg har også reagert på den voldsomme informasjonsstrømmens fordummende effekt. Han og familien kvittet seg med papiravisene og gikk med stor iver inn for heldigital informasjon. Men han fikk ikke med seg at det var sjakk-VM, og heller ikke at det gikk dårligere med norsk økonomi. Slik beskrev han det som skjedde:
«Vi blei dummere i huset vårt da vi sa opp papiravisa. (…) Vi har høy YouTube-kompetanse, og The Walking Dead-kompetanse, og Minecraft-kompetanse, men den andre kompetansen, den avisa står for, den har vi mista.»
I Renbergs hjemby Stavanger bruker de Minecraft under byplanleggingen.
Jeg har ikke sagt opp papiravisa. Jeg skriver i den nesten hver dag, men skjermene har en magnetisk kraft, og jeg sitter oftere ved dem enn jeg fordyper meg i lengre tekster. Det er ikke skjermenes feil, ikke den digitale utviklingens feil og heller ikke Mark Zuckerbergs feil at det er blitt slik. Feilen er min egen, og jeg har dessverre mange med meg.
Renberg tror papiravisene vil slå tilbake med voldsom kraft, at «kidsa vil elske den», etter hvert som flere og flere vil føle behov for solid informasjon i stedet for nyhetsmessig fast food. Det tror ikke jeg. Informasjonen kan være solid, selv om den ikke formidles på papir.
Når informasjonsmengden er så massiv, får vi uansett større, ikke mindre, behov for redaktører og journalister som kan velge ut hva som angår og interesserer oss.
Derfor er det kanskje et lite håp likevel om at det ikke går så langt som medieteoretikeren Neil Postman spådde allerede på 80-tallet: Vi morer oss til døde, mente han. Jeg håper vi slipper, for nå er det alvor.