Det kan være vanskelig å få øye på sin egen posisjon, så lenge man får noen likes.
«Nå vil jeg bare at 2016 skal være over», skrev en bruker på Twitter forleden. Han vil bli bønnhørt. Dette året tar straks helg med god samvittighet. Mye har skjedd. Det meste har ikke vært så pent.
2016 ble året jeg lå våken. Jeg tenkte både på Donald Trump, islamistisk terror, Nigel Farage og innvandrerjenters levekår i Norge. Men for det meste leste jeg lange tråder i sosiale medier.
Sett fra Facebook ligner Norge et land i dyp konflikt med steile fronter. De mange spissede innleggene fra sosiolog Kjetil Rolness er godt synlige i nyhetsstrømmen min. Rolness har virkelig våknet til live i år.
Han har en gullpenn. Den er skarp, kritisk og sarkastisk. Og nesten alltid provoserende. Ofte fryder jeg meg, som når han harselerer med interiørmagasinenes forkjærlighet for kald, minimalistisk julepynt.
Andre ganger scorer han gode, overraskende poenger i sin kritikk av islam og innvandring, som er blitt en fellesnevner for flere av oppdateringene. Stadig oftere repeterer han seg selv. I disse spørsmålene snakker han til en stadig mer kompakt menighet.
Denne menigheten er Rolness' digitale entourage. De forenes i den store enigheten. Her finner vi mennesker som Finansavisens journalist Kjell Erik Eilertsen og PR-mannen Trond Blindheim, samt en lang rekke ivrige nettdebattanter. Flere har det «politisk korrekte» som sin hovedfiende.
Meningsfellene er sosiologens kjernepublikum. Rolness holder en slags kjølig avstand til dem. Han oppfordrer dem for eksempel til å holde seg på hovedtråden, mens krystallklare overtramp blir slått ned på. Samtidig næres han av støtten. Aktiviteten de bidrar med stryker Facebooks algoritme medhårs, med økt oppmerksomhet om Rolness' innlegg som resultat. I tillegg kommer menigheten til unnsetning dersom han blir kritisert.
Rolness er blitt oppfattet som en utfordrer i den norske offentligheten, en annerledes stemme. Facebook er som skapt for sosiologens hvasse, stikkende stil. Plattformen belønner det kontrære, fordi det skaper aktivitet.
Men i sin kritikk av islam og innvandring, er ikke Rolness spesielt kontrær lenger. Han spiller stadig mer bevisst på strenger hos et allerede overbevist kjernepublikum, som belønner ham med likes, delinger og kommentarer. Han har fått en posisjon.
Jeg kommer fra punken, en kulturform der provokasjonen blir opphøyd. Jeg tror fortsatt at provokasjonen kan ha en verdi. I sine beste øyeblikk forrykker den en maktbalanse, om enn bare for et nanosekund.
Men punken er død. Den ble raskt transformert fra individuelt opprør til klassisk flokkmentalitet, der den store enigheten ble det viktigste. Det punkeren forsøkte å opponere mot, ble hun selv en del av.
Kanskje er det samme i ferd med å skje med Kjetil Rolness? Det har definitivt skjedd med andre. Fremskrittspartiet er opprørspartiet som inntok regjeringskontorene. Men på Facebook fortsetter Sylvi Listhaug med sin «oss mot makta»-retorikk, selv om hun er statsråd i regjering.
Sosiale medier har gjort det offentlige ordskiftet oppstykket og polarisert. Gapet mellom meningsmotstandere virker uoverkommelig. I en slik medievirkelighet kan det også være vanskelig å få øye på sin egen posisjon.
For får du én like, er sjansen stor for at du er lysten på en til.