Det gikk fullstendig skeis for slakteren i visa til Hans Rotmo. Han hengte seg selv til slakt.
I dag er slakting av julegris en eksklusiv opplevelse. Det er langt mellom villagrisene og enda lenger mellom dem som kan kunsten å slakte gris. Juleribba er noe som bare dukker opp i frysedisken i desember måned i følge med Rotmos fornøyelige slaktervise.
Og slaktar'n han skreik:
- Det ska bli koteletta, pøls og steik!
Og grisen, han låg på slaktarslean sin og kjeik
Våre griser, det er faktisk tre av dem, lå også på slakterbenken og «kjeik» mens de ble skåldet med kokende vann for at busta lettere skal slippe. Slakteren, han Anders, har vært med på dette siden han var ung, og det er lenge siden. Han har kvass kniv, er stø på hånda og kan rutinene til fingerspissene.
Og slaktar'n kom med tingan sin i'n sekk
Vi ungan vi sprang ut og gjømt oss vekk
Men vi klemt oss framved husnåva og kjeik
Og haurd at grisen Margido han skreik
Slik opplevde jeg også slaktinga på nabogården i min oppvekst. Vi strømmet nysgjerrig til, men våget oss ikke frem før grisen var død og tappet for blod. Nå er det barnebarna mine som får beskjed om å gjemme seg bak nova til det verste er overstått.
Egentlig går det ganske pyntelig for seg. Bare festinga av trynebandet, hampetauet som skal holde grisen i ro når han får kula i panna, medfører litt stress. Så snart krampene gir seg, skal kniven stikkes inn i brystet for å tappe blodet. Nå snakker vi presisjonsarbeid for å treffe fordypningen rett foran brystbeinet. Stikksåret bør ha en åpning på tre-fire fingerbredder. Skal blodet tas vare på, må grisen helst henges opp slik at den dyprøde væsken renner rett i bøtta.
Å røre i blodet er også en oppgave som krever sin mann eller kvinne. Nåde den som stanser sleiva før blodet er kaldt, for da størkner det.
Slaktinga av julegrisen er noe det har vært snakket om i månedsvis. En begivenhet de involverte ser frem til. Ikke fordi sameiet bak grisene gleder seg til å boltre seg i blod og innvoller, men mer fordi det er en sosial happening.
Våre tre griser har levd et godt liv. De har egen bolig med halm, en liten bekk å drikke av og en stor innhegning. Når de blir store nok stikker de av for å utforske verden, det vil si skogen bak grisebingen. Der graver de i bakken og griser til bare verre. Det finnes alltid ei grein å gnage på, røtter å grave opp og annet som pirrer nysgjerrigheten, men når det lir til kvelds vender de alltid hjem til bingen sin og kveldsmaten.
Ikke noe galt sagt om moderne husdyrhold, men griser er ikke skapt for å gå på betong og leve i trengsel innomhus. Grisen i det industrialiserte landbruket får ikke kjælenavn som villagrisen. Og villagrisen slipper stresset med å transporteres til slakteriet. Den lever et kort, men lykkelig og bekymringsfritt liv.
Å slakte julegrisen krever sin mann, men jobben med å salte og henge skinka er ikke mindre viktig. Kjøpeskinke kan ikke måle seg med skinka fra en muskuløs, sprek og passe fet frittgående gris. Det finnes mye annet godt å ta vare på som blodet (pannekake og blodpudding), hjerte, nyrer, lunger og lever. Sjekk forpakningen i kjøleskapet og se om ikke leverposteien din kommer fra gris! Griselevera har mest smak.
Noe av de mest verdifulle var labbene, de som har tråkket et helt liv i møkk, skitt og gjørme. Syltelabber var en delikatesse, men nå er det helst hunden som får gleden av dem. Isteren skal spikres på veggen til kjøttmeisen.
Går vi mer enn hundre år tilbake, var grisen så verdifull for småkårsfolk at grisungene bodde innendørs en stund så de ikke skulle fryse. Regelen var at når de nådde opp under langbenken kunne de settes ut i bingen. Begrepet villagris oppsto under andre verdenskrig da det handlet om å skaffe mat for å overleve.
I vår tid er det andre motiver for hobbyhold av gris. Lønnsomt blir det neppe uten tilskuddsordningene, særlig nå som Mattilsynet forbyr å fôre med matavfall av smittevernhensyn.
Hans Rotmo har sikret griseslakteren evig berømmelse. Det er bra at noen holder tradisjonene i hevd og det er enda mer gledelig at noen skoler lar elevene få oppleve denne tradisjonen slik at en ny generasjon får oppdatert sitt syn på opprinnelsen til matvarene i frysedisken.
Slaktedram hørte med i gamle dager. Innunder jul kunne det bli mange oppdrag og tett mellom drammene, og slikt blir det gode historier av. En vil ha det til at da slakteren delte grisen i to langs ryggen, endte den ene halvdelen opp med to øyne.
Våre griser hang vakkert til tørk. Vi avsluttet dagen med å spise blodpannekake, og fireåringen som gjemte seg bak nova, ba om å få en til.