I skrivende øyeblikk sitter jeg og sitrer i spenning og lurer på hvorfor ikke telefonen har ringt.
Nei, det er ikke den evige, etterlengtede, men kanskje også bitte litt urealistiske drømmen om oppringing fra Hamar jeg venter på. Ei heller beskjeden om at min søkkrike og (fortsatt) ukjente onkel i Amerika døde og etterlot meg en binge full av gullbarrer og andre skatter Nei, jeg sitter på nåler og håper at reparatøren skal ringe. Han som skal fri meg fra de siste dagers åk og hente meg lukt tilbake til vant luksus. Vi har nemlig hatt ei litt tøff tid i det siste. Oppvaskmaskina vår har gått i stykker. Det er skikkelig slitsomt.
Den har pådratt seg demens, tror jeg. Den glemmer hvilket program den kjører, den slipper ikke ut vaskebrikken, den slutter før den skal og den piper i ett sett. Og i stedet for å løse dette nesten uoverkommelige problemet ved å vaske for hånd – gud forby – setter jeg på fire vaskeprogram etter hverandre. Da blir det rent til slutt, liksom. Men det tar veldig mye tid, og det er veldig, veldig slitsomt. Vi må trykke på mange knapper. Så vi har ringt en reparatør.
Det er faktisk også andre ting jeg venter i spenning på, som ser ut til å ha glemt seg. I oktober i fjor var jeg i Amsterdam, og på vei hjem kjøpte jeg blomsterløker. De skulle i jorda i november, sto det på posen. Jeg planta dem i desember. Tre krukker med mystiske løker. Nå spirer det som bare rakkeren i to av dem. Jeg aner ikke hva som vokser der, men det kommer mye. Det ligner strengt tatt bare på gress enn så lenge. Jeg håper det er blomster, jeg synes innsatsen er for stor for gress.
I den siste krukka derimot, der jeg grov ned de største løkene, det er der nede at de har glemt seg bort, tror jeg. Jorda er mørk og ubrutt. Ingen tegn til vekst. Tidligere i vår ble jeg så lei av å vente at jeg grov meg et stykke ned i jorda, bare for å ta en sjekk. Jeg fant ingenting. Absolutt ingenting. Ikke løkene en gang. De har rett og slett glemt å eksistere. Eventuelt kan de ha implodert. Dermed måtte jeg rett og slett plante noe annet i de krukkene. Det lå an til årets store runde på et plantesenter nær meg i nær fremtid. Der pleier jeg å glemme meg litt. Helt til jeg kommer til kassa. Jeg har gjort det to ganger så langt i år. Glemt meg bort på gartneri.
Åh, nå kjenner jeg at jeg slett ikke vil vaske kopper. Jeg vil være ute og nyte sol og blomster. Så jeg krysser fingrene for at reparatøren skal ringe, selv om han snart har passert den avtalte tiden med god margin. La oss håpe han ikke har glemt oss.