I etterdønningene av den internasjonale kritikken mot det norske barnevernet, diskuteres det om nordmenns syn på hva som er til barns beste kan være på kollisjonskurs med oppfatninger av hva som regnes som god barneoppdragelse i andre land.
- Andre oppfattelser
I den katolske kirkes nødhjelpsorganisasjon Caritas veileder og hjelper de mange, uavhengig av religiøs tilknytning. De bekrefter overfor Adresseavisen at flere gir uttrykk for at de har en annen oppfatning enn man har i Norge av hva som er god oppdragelse og hva som er til barns beste.
- Dette gjelder særlig med tanke på familiesamhold, disiplin, lydighet, foreldrekontroll, innflytelse på valg av utdannelse, usikkerhet knyttet til deltakelse i skolehverdagen og tettere sosiale bånd på tvers av generasjoner, opplyser Per Wenneberg, migrasjons- og integrasjonsrådgiver i Caritas.
Han synes det er vanskelig å si noe generelt om hvordan personer med spesielt katolsk bakgrunn vekter barnets beste annerledes enn andre kulturer.
- På nasjonalt nivå, eller i regionale grupperinger, er det blant de europeiske innvandrergruppene særlig et skille mellom sørvesteuropeere og østeuropeere i syn på oppdragelse. Et tydelig fellestrekk de har med seg er synet på familien som en sterk enhet, og videre skepsis til at staten skal blande seg inn familieenheten.
Flytte til svigermor
At ikke alle tenker på oppdragelse av barn på samme måte som de som tilhører en hvit vestlig kultur i Norge opplevde Beate Hustad Aamodt da hun fant kjærligheten i Tanzania for 15 år siden.
- Det å oppdra barn er veldig forskjellig i Norge og i Tanzania, sier hun på telefon fra landsbyen Nkoaranga der hun bor.
Der står storfamilien sterkt, og landsbyen er sentral i oppdragelsen av barna.
Da hennes første sønn kom til verden for 11 år siden, var forventningen at hun, som alle andre nybakte mødre, skulle flytte hjem til svigermor.
- Nybakte mødre bor normalt hos svigermor i tre måneder etter en fødsel. Deres eneste jobb er da å amme. Svigermor og andre kvinnelige slektninger tar seg av matlagingen og alt stellet, forteller Beate, som selv trosset tradisjonen og ble boende hjemme hos sin mann.
- Men vi hadde besøk hele tiden. Kvinnene følte seg fri til å klemme på brystet mitt for å se om jeg hadde melk. Det var ikke unormalt for dem, ler Beate.
Far ikke aktiv i oppdragelse
Faren har ikke en aktiv rolle i barns oppdagelsen, spesielt ikke når de er babyer.
- Jeg har en svigerinne med mange barn. Hun har oppdratt barna alene, noe som er helt vanlig her, forteller Beate.
Siden de fleste barn har mange søsken er det vanlig at moren tar seg av hus og hjem, mens de største barna tar seg av de minste.
- Ungene leker i landsbyen. Foreldrene vet ikke nøyaktig hvor de er, men de vet at de er i nabolaget. Alle som bor her tar sammen ansvar for å oppdra barna, sier hun.
Passet på
I oppdragelsen av guttene Sebastian (11) og Julian (10) føler Beate seg veldig norsk, spesielt fordi hun vil vite hvor de er.
- Da guttene var små fikk de ikke gå utenfor porten. Det var hele tiden masse nabounger hos oss, men ingen foreldre. Ungene bare dukket opp og forsvant igjen når de ville hjem.
Da Beates gutter fikk leke utenfor porten, ville Beate ha beskjed om hvor de var.
- Alle syntes jeg var streng. Det er ikke vanlig at foreldre står og roper på barna her.
Men Beate føler det er trygt i landsbyen.
- Den eneste regelen vi har er at de ikke får krysse en trafikkert vei i nærheten. Den regelen gjelder for alle barn, sier hun.
Spiser varm lunsj
På spørsmål om foreldre i Tanzania er opptatt av antall timer søvn og regelmessige måltider for barna, svarer Beate at det ikke er så nøye der.
- Også her skiller vår familie seg fra andre. Vi er nøye med at barna har spist frokost før de går på skolen. De fleste her drikker kun en stor kopp te med melk og sukker. Dagens første måltid er varm lunsj på skolen.
Middag serveres normalt ikke før i syvtiden på kvelden.
Etter middag legger folk seg. Da er det mørkt og dagen er over.
Fysisk avstraffelse
Et annet område som skiller Norge og Tanzania er hvordan man setter grenser og straffer barn. Dette er spesielt synlig på den offentlige skolen.
- Der kan de starte skoledagen med fysisk avstraffelse av dem som har gjort noe galt. De slås over fingrene med en linjal mens de andre ser på. Hjemme kan de få seg en dask av foreldrene, forteller Beate.
Stjeling og lyving er den vanligste årsaken til at barn gis juling hjemme, mens det på skolen også kan skyldes at elevene kommer seint eller at de ikke er riktig antrukket.
- Mine barn går på en internasjonal privatskole, så de er privilegerte. Der er det ikke fysisk avstraffelse.
Ferie i Norge
Hver sommer er Beate og guttene to måneder i Norge. Sebastian og Julian merker da at norske barn lever et helt annet liv enn det de er vant til i Tanzania.
- Her vi bor lever vi et luksusliv sammenlignet med andre barn i landsbyen. Når vi er på sommerferie her er guttene sjokkert over hva barn i Norge har sammenlignet med hva som er vanlig i Tanzania.
USAs julelys bruker mer energi enn et utviklingsland Et land som Tanzania bruker kun – 4,81 milliarder kWh i året.
På spørsmål om det å bo i et afrikansk land gjør Beate til en annerledes mor enn det hun ville vært i Norge, svarer hun:
- Barna gis større frihet her, men jeg setter grenser på samme måte som jeg ville gjort om vi bodde i Norge.
Kulturelle forskjeller
Ifølge Per Bjørn Foros, tidligere førsteamanuensis i pedagogikk og miljøfag ved Høyskolen i Sør-Trøndelag, er det ikke bare kulturelle forskjeller mellom fremmedspråklige og etnisk norske som er styrende for hva som oppfattes å være til barns beste.
- Det er større forskjeller i den norsk kulturen enn det vi til daglig reflekterer over. Her ligger det også et skjult klassemønster, mener han.
I tillegg har en del innvandrerkulturer et moralsk restriktivt syn, som er på linje med norske konservative kristne kulturer.
- Det blir slik større forskjeller internt i det norske samfunnet enn det er mellom norsk kultur og ikke etnisk norske kulturer, mener Foros.