Det er ettermiddagen 22. juli 2011. Politibetjent Simon Skarsem er på jobb på Grønland politistasjon i Oslo. Han og to kolleger har vært på et rutineoppdrag og er i arresten for å overlevere personene de har innbrakt. De hører et høyt spark i døra. Skarsem åpner den, men ser ingenting på utsiden som kan forklare smellet.
Så kommer de første meldingene på politiradioen om at det har vært en eksplosjon i Oslo. Det er kaotisk og til dels motstridende beskjeder om hva som har skjedd. Alle enheter blir bedt om å dra til stedet. Skarsem skjønner at det er alvor, og han og kollegaene setter seg i cellebilen og kjører utrykning mot Regjeringskvartalet.
- Jeg kjører så fort jeg kan, og tenker: «Nå må jeg ikke krasje», forteller Skarsem til Adresseavisen.
Scener fra en krigsfilm
De kjører utrykning gjennom en tunnel i sentrum av Oslo. Når de kommer ut på andre siden får de det første visuelle inntrykket. De er totalt uforberedt på synet som venter.
- Det ser helt uvirkelig ut, som tatt ut fra en scene i en krigsfilm. Frontruta blir som en tv-skjerm. Det ser ut som Regjeringsbygget står på stylter og det ligger bygningsrester strødd over alt, forteller han.
Skarsem og kollegene er blant de første på stedet. De er der bare noen minutter etter at terroren rammer Norge med full styrke. De går ut av bilen og inntrykkene blir sterkere.
- Det er støv i lufta og det lukter svidd betong. Den lukten vil jeg alltid huske. Det er ikke noe hyling. Det er ganske stille og lite folk å se, sier han.
- Det blir en tøff dag, for jeg må se mange jeg er glad i ha det vondt
Kvinne delvis begravd
Så setter de i gang med arbeidet som de er trent til, det er ryggmargsrefleksen som slår inn. De hjelper de som er hardt skadd, sikrer stedet og får folk vekk fra området.
- Jeg følger etter kollegaen min som løper mot bygget. En kvinne ligger delvis begravd i bygningsmassen ved siden av en død mann. Det surkler i brystet hennes og hun er bevisstløs, sier Skarsem.
Kvinnen har vært på innsiden av bygget da bomben gikk av, men ligger nå på utsiden.
- Jeg tenker at det er et mirakel at hun fortsatt lever, fortsetter han.
– Det viktigste har vært å snu holdningen rundt beredskap
Går gjennom kontorene
Det må tre personer til for å bære den unge kvinnen til ambulansepersonellet.
- Blod er sleipt og vi sliter med å få skikkelig tak på henne. Det føles veldig langt bort til ambulansen. Jeg kjenner melkesyren sprenge på.
Skarsem fortsetter redningsarbeidet. De går gjennom kontorene for å lete etter overlevende.
- Det er en lettelse for hver dør som har en lapp med beskjed om at de er borte på ferie, sier han.
Adrenalinet gjør ham skjerpet, kroppen går i høygir. Han tar avgjørelser på sekundet om hvilke oppgaver som er viktigst.
- De som er døde, kan vi ikke hjelpe. Det er de som er i live som stresser oss, sier Skarsem.
Terrorangrepet har ikke hindret Hanne Hestø Ness i å forfølge drømmen sin
Tenkte aldri hudfarge
På sambandet kommer det beskjed om at gjerningspersonen kan være utkledd som vekter eller politibetjent.
- Jeg kan helt ærlig si at mens jeg arbeidet tenkte jeg ikke på kjønnet, hudfargen eller religionen til gjerningspersonen. Jeg vet at kjeltringer kommer i alle mulige former og farger.
Under et søk i VG-bygget kommer en dramatisk melding om skyting på AUF-leiren på Utøya. Når han kommer på politistasjonen senere på kvelden, snakker han med kolleger om det som har skjedd. For ham starter bearbeidingen av hendelsen allerede der.
- På debrifingen møter jeg en fra Beredskapstroppen. Han forteller om pågripelsen av Breivik. De er så profesjonelle at de greide å pågripe ham uten å løsne skudd. Norsk politi er trent til å forsøke å redde selv den verste kjeltring. Vi skyter bare når det er helt nødvendig, understreker han.
Søvnløs natt
Kona og barna er bortreist. Han er derfor alene i leiligheten når han kommer hjem sent fra en av sine verste dager på jobb.
- Telefonen ringer. Jeg tror det er kona mi. Men det er den ene ungen min. Jeg klarer ikke å prate, og legger på. Da begynner jeg å gråte. Jeg har bare grått noen få ganger i mitt liv. Da de tre barna mine ble født, da bestefaren min døde og 22. juli.
Det blir en søvnløs natt. På tv-skjermen ruller bilder fra det verste terrorangrepet på norsk jord. På pressekonferansen midt på natten blir dødstallet oppjustert til over 80 drepte.
- Det er den eneste natten jeg har hatt problemer med å sove etter terrorangrepet.
Én uke etter terrorangrepet får Skarsem ferie. Han kjører til Melhus hvor familien venter.
- Jeg kjører i ett strek hele veien. Det er helt vanvittig godt å komme hjem og se mine kjære igjen.
Kan ha reddet et liv
Det har gått fem år. Skarsem fikk ny jobb ved Trøndelag politidistrikt kort tid etter angrepet, og flyttet tilbake til Melhus. Nå sitter han på Sentrum politistasjon i Trondheim og forteller om dagen som aldri vil bli glemt. Mens han forteller om de dramatiske timene i Regjeringskvartalet er det tydelig at han blir tatt tilbake til åstedet.
- Med den kompetansen jeg har nå, så er det ting jeg ville ha gjort annerledes. Men jeg føler at jeg gjorde mitt beste på denne dagen. Jeg bidro trolig til at en kvinne reddet livet.
I etterkant har han vært i kontakt med familien til kvinnen han reddet ved den sammenraste bygningen. Kvinnen ble hardt skadd, men i dag går det bedre med henne.
- Jeg har aldri møtt henne, men jeg kunne ha tenkt meg det. Det hadde vært fint å se at hun har det bra.
Politibetjenten har fått støtte fra venner, familie og kolleger. Han har derfor ikke hatt behov for oppfølging fra fagpersonell. Han tror det er verre for kolleger som ikke kunne hjelpe til dagen det smalt.
- Noen har kanskje dårlig samvittighet, og en følelse av at de ikke strakk til. Den følelsen tror jeg holder folk våken om nettene, sier han.
- Må være mentalt forberedt
Da han var i Oslo-politiet jobbet han mye med narkotikasaker og så for seg en karriere innen organisert kriminalitet. Etter 22. juli har han endret kurs. Han er med i utrykningsenheten (UEH) til Trøndelag politidistrikt, og er ansvarlig for førstehjelp i sin enhet. UEH har ekstra operativ trening, og skal håndtere alle typer skarpe oppdrag i politidistriktet.
- Jeg ønsket mer kompetanse på dette feltet, og det er mitt bidrag til bedre beredskap. Vi trener på å håndtere noe som kan avgjøre liv og død. Men vi får ikke testet kunnskapen før det faktisk skjer en hendelse, sier han.
22. juli var dagen som endret Norge. Skarsem har tenkt mye på det som skjedde, men det har ikke endret ham som person.
- Det har endret mitt syn på hva som er mulig. Den dagen kom terroren plutselig til Norge. Det tok oss litt på senga, sier han.
Han mener han er bedre forberedt i dag dersom terroren rammer igjen.
- Vi som jobber i nødetatene må ta vårt ansvar alvorlig. Det jeg kan gjøre er å øve på ulike scenarioer, sørge for at utstyret mitt er i orden og være mentalt forberedt når jeg er på jobb. Jeg ønsker å hele tiden få tilbakemeldinger, gi tilbakemeldinger til andre og lære noe nytt.