Det spørs kanskje hvem som skal svare. Jeg veit om dem som gleder seg til jul heile året. Og jeg veit om dem som gruer seg til jul hele året. For jula henger med oss, uansett. På godt – stor og barnlig glede over fellesskap og sammenheng og påfyll av de nære ting. På ondt – sorg over det som ikke er, det som er tapt og ødelagt, adskillelse, opplevelsen av forstrekkelse, alt det som ser så glansa og perfekt ut. Som ikke stemmer. For vi veit jo at det handler om noe anna enn det perfekte treet, maten, dyre gaver osv. osv.
Og dette anna, er det viktig å holde klart for seg og å verne om. For det er forventninga om gleda, er det ikke? Det er glede det handler om?
Gleda, den som gjør oss åpne, mottakelige og sårbare. Vi er klare til å bli gleda, nettopp over nærhet og fellesskap, gjerne med en porsjon overskudd, noe som dessverre lett forveksles med overflod, men dermed er vi klare å bli såra. Som resten av året, for så vidt – det blir bare så mye tydeligere i dette spesielle julelyset som etter hvert kommer på. Og forskjellene mellom oss blir tydeligere.
Det som ellers ofte ligger i hverdagens grå skygge, blir både tyngre nå som dagene blir mørkere og kaldere. Og samtidig blir det avslørt i skinnet som nærmer seg fra de tusen julelys. Ingen krok er mørk. Det kan bli ganske så grelt. Og vi kjenner det rykker og verker i hjertet. For det skal ikke være sånn. Men så er vi så vant til det, disse forskjellene. Og avmakta blir stor, hva kan vi egentlig bidra med? Som gjør en forskjell?
Tidligere denne uka blei morgenvandrere i landets største byer møtt av frivillige og ansatte i Kirkens Bymisjon som delte ut oransje strikkeskjerf. Her i Trondheim gikk vi ut mens nattemørket hang ganske tungt mellom husa. Og skjerfene fikk pynte opp både Torgkona, Hjallis, lyktestolper, trær – og ikke minst folk. På skjerfet hang en lapp: «Til en som fryser» stod det på den ene sida – og «Gled en som gruer seg til jul» på den andre. Og med ei oppfordring om å støtte aksjonen som gjør Kirkens Bymisjon i stand til blant annet å bygge fellesskap og å servere 10000 måltider i året til folk i rus- og gatemiljøet.
Det er mange som fryser i høstmørke morgener, eller dager eller kvelder eller netter. Og kulda har ikke bare med temperatur å gjøre. Det har med varme å gjøre. Mangel på varme. Varme som må deles. Varmen vi trenger fra hverandre, fra vi trekker pusten for første gang ute i verden, til det siste åndedraget forlater oss.
Skjerfene som frosne byvandrere fikk rundt halsen, varma flere ganger: Strikkerne svarte på ei oppfordring, de har strikka med glede, strikka seg varme – og strikka varme inn i skjerfene. De visste at noen ville bli glade, fordi vi blir glade av å bli overraska, at noen bryr seg. At noen gleder andre frivillig.
Så blir disse skjerfene et symbol på den varmen vi alle trenger. At vi ønsker et varmt og raust og vennlig samfunn, en varm og raus og vennlig og inkluderende by. Og et symbol på at det er noen i samfunnet og i byen som har falt i skyggen av fellesskapet. At vi veit om det. At vi bryr oss. Og vi vil gjøre noe med det. Vi vil glede noen som gruer seg til jul. Så om du fikk et skjerf den morgenen, eller ser at det enda henger et som ikke har fått eier – så bruk det. Kjenn at det varmer. Fryser du, er det ditt.
PS: Om du vil se hvordan det gikk for seg den morran, lagde Adressa en fin videoreportasje ledsaget av Charlotte Audestads sterke låt «Te den som itj gler sæ te jul». Søk den opp. Bli varm. Del. Delta. DS
siv.limstrand@bymisjon.no