Alle trodde afghaneren Ibrahim var sikkerhetsvakt inntil han plutselig åpnet ild, og såret to norske soldater.

Hallgeir Mikalsen ble kritisk skadd i den dramatiske hendelsen utenfor Kalbul 13. mai i 2003. Siden har livet hans vært preget av store smerter og mange sykehusopphold og operasjoner. Mikalsen er erklært 97 prosent ufør, men jobber fortsatt som major i Forsvaret. Han bor i Stjørdal.

– Egentlig burde jeg ikke vært i jobb, men jeg har prøvd å ta tak i livet mitt og vise at det går an å fortsette i jobb, selv med store helseplager. Kanskje vil det være med på å motivere andre veteraner. Det verste man kan gjøre er å legge seg ned, og synes synd på seg selv. Noen veteraner havner i en ond sirkel med stadig større forbruk av medikamenter og alkohol, sier Mikalsen.

Han roser Forsvaret for å ha fått god oppfølging og tilrettelegging. Mikalsen har også blitt godt kjent med det sivile helsevesenet.

– Jeg har brukt det støtteapparatet som finnes, men man er nødt til å stå på selv. Jeg skulle også ønske at det ikke var så tette skott mellom instansene, for eksempel mellom NAV og helsebyråkrater, sier Mikalsen.

Anerkjennelsen

I går fortalte han sin historie på en konferanse i Trondheim om veteraner og deres familier arrangert av RVTS Midt (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). I dag skal Mikalsen legges inn på St.Olavs Hospital for nok en operasjon.

– Taliban-krigeren var infiltratør. Han handlet sikkert ut fra sin tro og overberbevisning, og så på oss som inntrengere. Jeg forsvarer naturligvis ikke Talibans ugjerninger, men jeg ville ikke hatt noe mot å håndhilse på Ibrahim i dag. Med hans utgangspunkt kan jeg skjønne hvorfor han handlet slik. Jeg bærer ikke nag, sier Mikalsen.

Majoren bærer heller ingen medalje etter angrepet.

– Medaljen til soldater såret i strid, deles ikke ut til skadde før 1. januar 2004. Mange som ble såret før den tid, sliter psykisk. De burde ha fått den anerkjennelsen som ligger i en medalje. Det er utrolig viktig for veteraner at innsatsen blir verdsatt av samfunnet, sier Mikalsen.

Sivil innsats

Den fremste motivasjon hans for å delta i ISAF-operasjonen i Afghanistan, var et ønske å bidra til utvikling av det sivile samfunnet. Mikalsens enhet var ikke utstyrt for kamp.

– Nå er ISAF og Norge er i ferd med å avslutte opppdraget i Afghanistan, og mange spør om det var verdt det. Vi hadde mye kontakt med skoler og helsevesen, og vi hjalp dem på mange måter. Selv føler jeg at vi gjorde en god jobb, og at det vi gjorde var riktig, sier Mikalsen.

I årene etter at han kom hjem, har han knapt hatt en god natts søvn.

De psykiske plagene arter seg på flere måter. Lenge turde Mikalsen ikke oppsøke åpne plasser, og han satt alltid med ryggen mot veggen på spisesteder og kafeer for å ha oversikt over lokalet.

Norske soldater

– En del norske veteraner møter psykiske utfordringer etter at de har kommet hjem. Det er positivt at helsevesenet engasjerer seg mer. Også Forsvaret følger opp veterane på en bedre måte. Soldatene har blant annet fått debriefing på vei hjem, og kalles inn til en samling etter ett år, sier Mikalsen.

Da han dro til Afghanistan, ventet kone og tre barn hjemme. Den eldste sønnen tjenestegjorde i Nato-styrken i Kosovo.

– Det var ingen som tenkte på at familien min kanskje trengte støtte da jeg kom hjem hardt skadd. Hadde en familie blitt utsatt for en alvorlig, sivil hendelse, ville et helt hjelpeapparat ha banket på døren, sier Mikalsen.