Mange lever i den villfarelse at religion er en moralsk rettesnor. Det er motsatt. Religion har i århundrer vært brukt til å lede folk bort fra grunnleggende menneskelige moralregler.
Folk bør få ha sin tro i fred, men religionenes regelverk er instrumenter for å styre og disiplinere menighetene. Dette er ikke et særegent islamsk fenomen, i de fleste muslimske land lever troende på samme fredelige vis som kristne i Norden. Og disse er langt fra å la irritasjoner over kulturelle ulikheter lede til vold. Men det er ikke lenge siden kristne katolikker og kristne protestanter kunne drepe hverandre i Nord-Irland, fordi de tilhørte to forskjellige versjoner av den samme tro.
All religion fortjener å bli gjort til mål for satire, og islam er ikke noe unntak. Ortodokse kristne, jøder, muslimer og buddhister kler seg etter moter fra den tid deres profeter levde, en komisk uniformering som er fristende for satiriske karakteristikker. I kombinasjon med handlinger det er god grunn til å kritisere, er de outrerte kleskodene rene gavepakker for satirikere. Dersom man bare tåler ytringer som ikke irriterer eller provoserer en selv, da er ytringsfriheten lite verd.
Satire er en avansert ytringsform, med harselas og spott som krever intelligens og finesse. Monty Pythons film «Life of Brian» fornærmet en rekke kristne i en slik grad at den ble forbudt i Norge. Men det var en satirisk film av så høy kvalitet at den ikke lot seg kneble. Og i dag synes vel også de mest konservative kristne at den er iallfall litt morsom, og at den nok ikke bør forbys.
Jeg har diskutert religion med mange kristne, jøder og muslimer, som har et helt avslappet forhold til at jeg mener gudetro er grunnløs. Men det har vært artige og gjensidig interessante diskusjoner, og fakta som ikke passer inn i det religiøse verdensbildet, blir vanligvis lagt i kurven for «det uforståelige».
Men satire må være en ytringsform med et visst innhold, det kan ikke være bare fornærmende bannskap. Å tegne Jesus på korset mens Maria gir ham den siste blow job, er ikke satire, bare tåpelig provokasjon. På samme vis synes jeg de danske Muhammed-tegningene bare var noe barnslig tøv, uten annet budskap enn å bryte Moselovens bud om ikke å lage bilder av gud. Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo har derimot levert en rekke gode satiriske kommentarer til aktuelle tema. Og det siste nummers muhammedtegning har et klart budskap. Klart det kan publiseres. Charlie Hebdo har provosert politikere, kristne, jøder, muslimer og andre. Det ville være en bjørnetjeneste mot muslimer, om drapene i Paris førte til at islam ble fredet fra satire. Politisk og religiøs satire er lite brukt i Norge, forrige ukes hendelse bør inspirere til å endre på det. Hvorfor er det ingen som harselerer med Dalai Lama når han ankommer Gardermoen, som en skuespiller fra en film om Julius Cæsar? Nei, han synes vi jo er så snill og koselig. Men det er jo der satirikerne på en finurlig måte kan peke på tåpelighetene, også når det gjelder folk og fenomener vi synes om. Retten til å fornærme er langt viktigere enn retten til å slippe å bli fornærmet.
Svaret på de usle drapene i Paris er å skape og publisere mer religionsatire. Det er viktig å provosere de ytterliggående former for religionsutøvelse, det er bare når de tungt religiøse innser at de må tåle satiren at man kan kommunisere normalt. Ved å ufarliggjøre de religiøse dogmene gjennom satiren vil de religiøse fundamentalistene miste makt i sin egen krets. Svaret på den terroren noen få islamister står bak, er å isolere dem gjennom en massiv kritikk mot all tåpelig religiøs adferd. Jeg er sikker på at både muslimer og kristne ler seg skakk over tegninger som andre dreper for. Og at folk som en gang i tiden sørget for å forby «Life of Brian», i dag synes filmen er morsom. Når islamske ledere i Trondheim tar til orde for mer moderasjon på dette område, demonstrerer de sin frykt for å miste grepet på sin egen religiøse undertrykking. Satiriske spark kan ikke skåne de overfølsomme, for de trenger det mest. Men det må ikke ende som et angrep mot en spesifikk religion, men mot alle perverterte religiøse synspunkter og praksiser: Både islam, kristendom, jødedom, buddhisme, scientologi, osv., leverer ypperlig materiale som satirikerne bør forsyne seg av.