Et annet tiår og et annet hav, men situasjonen var den samme. Mennesker som tok en svært høy risiko for å komme seg bort. FNs høykommissær for flyktninger har anslått at mellom 200 000 og 400 000 mistet livet på flukt fra Vietnam etter den kommunistiske maktovertagelsen av Sør-Vietnam i 1975.
Farlig flukt
Suong Ngoc Le og ektemannen Anh Ngoc Nguyen tok sjansen to ganger. Den første flukten i 1978 ble avbrutt da motoren sviktet og båten tok inn vann. Farkosten drev inn mot land og Suong ba Anh hoppe på sjøen og svømme inn til ei øy for å komme unna kommunistpolitiet som ventet. Som mann risikerte han å bli skutt. Suong og sønnen Anh Vu (6 mnd.) havnet i fengsel fordi de hadde flyktet, Anh unnslapp. Men da Suong kom ut av fengsel tre måneder senere var ikke hun og Anh i tvil. De ville prøve en gang til.
I juni 1980 tilbrakte de fem døgn på Sør-Kinahavet, i en åpen båt beregnet på elvefart, med 77 mennesker om bord i håp om å bli plukket opp. Etter å ha tatt imot rikelig med bestikkelser lot den vietnamesiske kystvaktbåten dem være.
– Over 30 store skip passerte uten å stoppe. Den femte dagen var det storm på havet. Vi øste og forsøkte å holde motet oppe. Kvinnene gråt, ba til Gud og holdt barna fast. Vi sendte opp den siste nødraketten. Da stoppet den norske oljetankeren Kollbris og reddet oss. Fra før hadde den plukket 14 personer fra en mindre båt, forteller Anh.
Det kalde landet
Kollbris satte flyktningene på land i Singapore der FN hadde en flyktningleir. Fem måneder senere satt de på fly til Norge, like oppunder jul i 1980. Den lille familien havnet i Trondheim og synes de ble godt tatt vare på, blant annet av en kristen gruppe der tidligere stortingspolitiker Ola T. Lånke var aktiv.
Anh og Suong fant seg godt til rette. I dag er Suong språklærer i Trondheim kommune og Anh er tanntekniker. De har hus, to barn og fire barnebarn. Drømmen om én dag å vende tilbake til Vietnam holder de fast på. Endelig ser de at ting skjer i det gamle hjemlandet. En rekke menneskerettighetsgrupper har dukket opp, og folk tør ytre seg på Facebook, selv om myndighetene overvåker.
Kommunismen kom
Da Vietnamkrigen gikk mot slutten, studerte Suong litteratur på universitetet og Anh var profesjonell fotballspiller i hæren. Foreldrene til begge hadde god økonomi. Da kommunistene tok over, beslagla de eiendommene til de rike og de som hadde tjent den gamle regjeringen, og sendte dem ut på landsbygda med to tomme hender.
Fordi hun hadde bare ett år igjen, fikk Suong lov til å studere, men ble pålagt å ta lærerutdanning fordi landet trengte lærere.
Anh havnet i en «omskoleringsleir» i tre måneder. I praksis var det en konsentrasjonsleir. Ingen vet hvor mange som døde i disse leirene.
Å dø sakte eller fort
Anh og Suong møtte hverandre det siste året Suong studerte. De giftet seg og fikk gutten Anh Vu i 1978. Nesten to år senere skulle Suong føde igjen, men det oppsto komplikasjoner. Sykehuset nektet henne adgang, og det lille jentebarnet døde under fødselen.
Det ble et merkelig liv for de mange som ble stengt ute fra utdanning og arbeid. Anh og mange av hans gamle kamerater begynte drikke for å glemme hverdagen. Han og Suong skjønte at de måtte bort.
– Vi hadde ingen fremtid. Valget var om vi skulle dø sakte i Vietnam, friheten, eller få en rask død på havet.
– Jeg ville dratt hvor som helst der det var frihet. Et lite jordstykke, en hage. Jeg krever ingenting, sier Suong. Ektemannen kaller Norge for himmelen.
– Her kan du si hva du vil. Det er ingen fengsler, sier Anh.
Drømmen om Vietnam
Nyhetsbildene av flyktningene i Middelhavet får tankene tilbake.
– Det minner om oss. De vil ha frihet. De vil bytte hele livet for frihet. Jeg synes det ville vært fint om Norge kunne tatt imot 10000 syrere, sier Suong.
Anh synes verdenssamfunnet skulle gjort mer for å unngå at folk blir flyktninger. Han mener det ville vært bedre å hjelpe med våpen slik at folk kunne kjempet for å få sin frihet i Syria.
I dag bor det i overkant av 1000 vietnamesere i Trondheim. Til tross for språkproblemer hos første generasjon, har de integrert seg godt. Men Anh og Suong har sørget for at barna har lært vietnamesisk, slik at de kan vende tilbake til Vietnam en dag.
– Jeg forstår at mor og far vil tilbake, men jeg vil ikke dra. Etter et besøk i Vietnam, fant jeg ut at det er norsk jeg er, sier datteren Thuy-Vu Le Hovdahl.
Men Anh er ikke i tvil hvor han og kona egentlig ville vært:
– Mennesker er lykkelige i sitt eget land.