Han tok eksamen et år for tidlig for å være med faren på sjøen. Familien måtte brødføs.

To uker før sin 96-årsdag, fikk Erling Iversen overrakt vitnemål og skoleprotokoller av Frøya kommune.

– Alle vi ungene måtte til slutt bli med ut på sjøen. Vi var seks søsken og måtte ha mat, selv om høststormene ulte, sier Erling Iversen.

Han hadde ikke noe imot å slutte på skole for tidlig.

– Jeg både måtte og ville. Vi måtte holde liv i familien, sier han.

Ener i alle fag

En mengde familiemedlemmer; assisterende rådmann i Frøya kommune, Beathe Sandvik Meland; og Frøya-historiker, Hans Anton Grønskag, gjorde stas på Iversen fredag ettermiddag.

Historiker Grønskag fikk i oppgave å lete opp papirene fra 1931/32-kullet på Titran skole, etter at Erling Iversens sønn, Roald Iversen, hadde kontaktet Frøya kommune.

– Jeg fikk god hjelp av Riksarkivet, så jeg fant informasjonen relativt lett. Så ble det produsert et vitnemål, undertegnet av ordføreren i Frøya kommune. Iversen var en oppvakt gutt, ser det ut til. Han hadde toppkarakter i alle fag, sier Grønskag.

Iversen selv sier at han i det hele tatt fullførte, må tilskrives en liten dose flaks.

– Jeg var veldig nære å overse et viktig spørsmål på eksamen, sier han.

Iversen var eldstemann i søskenflokken, og hadde på dette tidspunktet, i 6. klasse, allerede fem søsken. Historiker Grønskag tror at læreren ved skolen tok hensyn til dette, og fritok Iversen for 7. klasse.

– Lærerinnen følte det nok viktigst at eldste sønn nå måtte være med far på fiske. Det var ikke lett for en mann å brødfø en familie på åtte, sier Grønskag.

Hvorfor Iversen aldri fikk sitt vitnemål den gangen, er glemt i historien. Historien om hans deltagelse under andre verdenskrig, er derimot ikke glemt. Han deltok da rikets gullbeholdning ble sneket ut av landet under nesen på tyskerne våren 1940.

Snøt tyskerne for 50 tonn gull

Erling Iversen deltok i en av krigens mest dramatiske og viktigste operasjoner.

Like etter at den tyske krysseren Blücher ble senket i Oslofjorden 9. april 1940, forlot konge, regjering, sentraladministrasjonen, og hele Norges Banks gullbeholdning, landet. De brukte jernbanen nordover. Via Lillehammer, gikk ferden til Åndalsnes og Molde.

Her ble 50 tonn gull til en verdi av 240 millioner kroner lastet om bord i skip, som satte kursen mot Tromsø. Der ifra gikk beholdningen over til England, før den til slutt ble med konvoier over til USA og Canada.

I Molde ble mesteparten av gullbeholdningen tatt med om bord på den britiske krysseren HMS «Glasgow». Under et kraftig bomberegn måtte krysseren forlate havna, uten å ha med alt gullet om bord.

Møre Fylkes Ruteselskaps kystruteskip DS «Driva» ble rekvirert. Her ble de siste ti tonnene av gullbeholdningen lastet om bord.

Etter et tysk flyangrep måtte «Driva» etter hvert settes på land. Gullet ble flyttet med lastebiler til Gjemnes, hvor det ble lastet om bord i fiskeskøyter.

På en av dem var Erling Iversen fra Frøya.

Tyskerne fløy over båtene

– For oss så var det bare snakk om en tur på havet – dette kunne vi. Etter hvert skjønte vi alvoret i situasjonen, sier Iversen.

Flere ganger var tyske fly over dem, snudde, og kom tilbake.

– Vi måtte opptre så naturlig som mulig, så da vinket vi opp til tyskerne, forteller han.

Iversen husker at mange av gullets faste følgesvenner, deriblant Einar Gerhardsen og Nordahl Grieg, sprang under dekk da flyene kom.

– Ja, de måtte gjemme seg. Det var ikke rare fiskeruniformen de hadde heller, for den var skinnende ren, minnes Iversen.

Den 3. mai ankom gullet fra fiskeskøytene Titran på Frøya. Gullet ble deretter lastet om i to større fiskeskøyter, og satte kursen mot Tromsø.

– Ingen bragd

Iversen tenker ikke på sin deltagelse i gulltransporten som en bragd.

– Hele operasjonen tok en måned. Jeg var med på denne ferden i tre dager, sier han.

– Det Iversen var med på er enestående. Det var en ekstrem symbolsk kraft i dette gullet, og det rene beviset for vår unge nasjons eksistens, sier historiker Grønskag.

I mai i år fikk Iversen Regjeringens minnemedalje for sin innsats under krigen. Foruten gulltransporten, hjalp han russiske krigsfanger over til Sverige fra Saltdal i Nordland, deltok i norske vaktstyrker like etter krigens slutt, og var en tid områdesjef i Heimevernet.

Dette har han hele tiden hatt bevis på. I dag fikk han også bevis på sin skolegang.